Herold

Som ansatt ved Sannidal skole kjenner jeg meg igjen i det kollegaer i kommunen allerede har beskrevet. Vi står i mye av det samme, en skolehverdag der innsparingene skjer i en fart som gjør noe med både barna og oss voksne. Mange har brukt metaforen «skuta har snudd». På papiret snur skuta i riktig retning, men i klasserommene ser også vi hvem som faller over bord.

Vi opplever gode kollegaer og et godt arbeidsmiljø. Det er elever som er nysgjerrige, læringsvillige og fulle av initiativ. Dette holder oss oppe i en krevende tid. Kreativiteten får testet seg, og vi finner nye måter å løse problemer på. Elevene vil mye, og de fortjener så mye mer enn vi klarer å gi dem akkurat nå. For vi er ikke nok voksne til å gi dem det de trenger.

Elever som trenger intensiv opplæring, tett oppfølging, trygghet og reguleringsstøtte, de blir ikke færre når kommunens økonomi presses. Samtidig blir det færre voksne som kan møte dem. Behovene forsvinner ikke selv om budsjettene krymper.

Vi står i klasserom med elever som trenger én-til-én-oppfølging samtidig som en hel klasse har krav på undervisning. Vi står i situasjoner der vi må velge mellom å hjelpe ett barn som strever, eller resten av klassen. Ingen av delene er gode valg, det er brannslukking. Dette er valg vi må ta flere ganger hver dag, og vi må noen ganger forsvare valgene våre i ettertid.

Det rapporteres at lærernormen er oppfylt, og at skolene fungerer bra. Men de tallene som brukes, viser ikke den faktiske hverdagen. De viser ikke at en stor del av lærernes tid tas av spesialundervisning, sykefravær og vikarbruk. De viser ikke hvor mange elever som mister verdifull oppfølging fordi vi må prioritere det som brenner mest. Tallene stemmer ikke med virkeligheten. Når papiret ser fint ut, forsvinner synligheten av alt som ikke fungerer. Men barna merker det, og vi merker det.

Vi er tydelige på at dette ikke handler om manglende innsats eller vilje hos ledelsen. Vi opplever en støttende, tilstedeværende og engasjert ledelse som ser utfordringene og som gjør sitt ytterste for å få hverdagen til å fungere, og på mange områder lykkes de. Ledelsen har også blitt ganske flinke til å være kreative. Samtidig er også ledelsen bundet av de rammene som er gitt ovenfra. Når ressursene er for knappe, finnes det grenser for hva selv den beste ledelse kan få til. Ansvaret for situasjonen vi står i kan derfor ikke plasseres lokalt, det ligger i de politiske prioriteringene som er gjort.

Vi jobber hardere, vi løper fortere, vi prøver å dekke hull. Det koster energi, helse, overskudd og trygghet, både for ansatte og elever. Mange av oss står i en arbeidssituasjon som ikke er forsvarlig, men vi gjør det likevel fordi vi bryr oss om barna våre. Men når skuta snur så raskt at barn faller over bord, er det ikke bærekraftig for skolen.

Dette handler om barns rettigheter, lovverk og grunnleggende kvalitet i skolen. Det handler om å gi barn en trygg hverdag og et opplæringstilbud som faktisk fungerer.

Vi ber om at politikerne og kommunen stopper opp og ser hva som skjer i praksis, ikke bare på papiret. Vi ber om at de tar ansvar for at innsparingene ikke rammer de barna som skal overta etter oss om noen år.

Når skuta snus i rekordfart, og barna faller over bord, er det vi som står igjen og prøver å holde hodet deres over vannet.

Rebekka N. Tolnæs,på vegne av ansatte ved Sannidal skole