Herold

I 1825 dro 52 nordmenn fra Stavanger til USA på leting etter trygghet og et bedre liv. I dag diskuterer vi om mennesker med samme drøm egentlig hører hjemme her. Har vi glemt vår egen historie?

2025 går mot slutten, og Stavanger avslutter et år som har minnet oss på hvor vi kommer fra. En av de vakreste delene av jubileumsåret var å se seilskipet Restauration legge fra kai med kurs mot New York, en markering av at 52 modige nordmenn i 1825 gikk om bord i det originale skipet med samme navn.

Ordfører Tormod Wilson Losnedals familie kom tilbake, deler av min egen familie returnerte også fra Amerika

De var fattige. Uforberedte. De kunne ikke engelsk. Men de hadde en drøm: trygghet, muligheter og et bedre liv for barna sine.

Disse menneskene var innvandrere. Nordmenn var innvandrere. Kanskje til og med det vi i dag kaller «lykkejegere». Det er et faktum vi ofte glemmer når vi diskuterer innvandring og integrering i Norge disse dager.

Nå kalles de amerikanere

De norske immigrantene ble møtt med muligheten til å eie jord. De bygde gårder. De etablerte seg som en del av nye fellesskap i Minnesota, Illinois, Wisconsin og Nord-Dakota. De feiret norske høytider, snakket norsk og tok vare på tradisjonene sine.

To hundre år senere kaller ingen dem «innvandrere». De kalles amerikanere. De er stolte av sine norske røtter. Mange lager fortsatt både lutefisk og lefse, etter min egen erfaring ofte bedre enn mange «innfødte» nordmenn her hjemme. I dag har rundt fem millioner amerikanere norsk bakgrunn. De er lærere, bønder, soldater og politikere.

USAs forsvarsminister, Pete Hegseth, har norske røtter. Man kan mene mye om ham. Men ingen omtaler ham som «norsk innvandrer». Han er amerikaner. Punktum.

Det amerikanske samfunnet har mange feil og mangler, også når det gjelder integreringspolitikk. Likevel har de klart én ting: De har klart å inkludere etterkommere av norske innvandrere i et felles «vi». Vil Norge klare det samme? 200-årsmarkeringen handler ikke bare om hvem som reiste fra Norge. Den handler også om hvorvidt vi har tatt lærdom av våre egne erfaringer som innvandrere. Vil vi klare det amerikanerne klarte?

Vil barnebarn av ukrainere, syrere, somaliere, kongolesere, polakker og afghanere bli omtalt som nordmenn om 200 år? Om 50 år? Eller skal vi fortsette å kalle mennesker «innvandrere» lenge etter at de har levd her i generasjoner?

Det norske «vi»

Dette handler ikke bare om språk eller arbeid. Det handler om fellesskap. Om hvem vi slipper inn i det norske «vi» -og hvem vi holder utenfor.

Mine egne erfaringer: Da jeg selv var innvandrer i USA

Jeg vet litt om hvordan det føles å være ny og på utsiden. Som 19-åring flyttet jeg til USA. Etter bare to måneder i landet hadde jeg blitt invitert inn i hele fire amerikanske hjem for å feire det jeg mener er en av de aller beste amerikanske tradisjonene: Thanksgiving.

Familier som knapt kjente meg, åpnet hjemmene sine fordi de visste at jeg var alene i et nytt land. De delte maten, tradisjonene og tiden sin. Jeg var en gjest, ja. Men jeg ble også en del av fellesskapet fordi de tok meg imot med varme, glede og gjestfrihet.

Når jeg sammenligner dette med Norge, ser jeg noe annet. Her kan mennesker bo vegg i vegg i ti år uten å kjenne hverandre. Mange nyankomne innvandrere beskriver dyp ensomhet og et totalt fravær av nettverk. Ikke fordi vi er uvennlige- men fordi vi er tilbakeholdne.

Vi har «meg, mitt og mine. Hva om vi åpnet hjemmene våre?

Vi nordmenn har mye å være stolte av. Men vi har også mye å lære. Først og fremst dette: Å invitere. Å inkludere. Å åpne dører.

Tenk om vi, i stedet for å irritere oss over manglende integrering, åpnet hjemmene våre? Tenk om en ny nabo fikk en julefeiring. Et vennskap. Et sted der man kunne praktisere norsk språk, og norsk kultur. Et sted der også den som er ny, fikk dele sin mat, sine historier og sine tradisjoner. For det var nettopp slik våre forfedre fant sin plass i USA. De fikk beholde sin egen kultur, samtidig som de lærte den amerikanske.

For integrering går begge veier. Og den angår oss alle. Åpenhet er nøkkelen. Alltid.

Byens femte julemarked ferdig for i år: – Eventyrlig!