Herold

Det er desember. Tempoet er høyt, skuldrene er trukket opp, og kalenderne er fulle. På kjøpesentre står vektere ikke bare for sikkerhet, men for å passe på at flyten går raskt nok. Alt skal fungere. Alt skal videre.

Midt i dette er det noe som langsomt glipper: Høfligheten. Ikke den formelle, ikke etiketten.. Men, den helt grunnleggende. Å hilse. Å takke. Å svare. Å anerkjenne at det finnes et menneske på andre siden.

Dette merkes ikke bare i køer og på parkeringsplasser, men også i det sosiale.

Det merkes i hvordan vi forholder oss til hverandre.

Invitasjoner sendes ut, til middager, sammenkomster, feiringer... og blir møtt med stillhet. Ikke et ja. Ikke et nei. Bare ingenting.

kira 1

Ofte omtales dette som travle tider, særlig nå før jul. Det er som om høflighet er noe som bare kan settes på vent når tempoet øker. Men, det å svare på en invitasjon handler ikke om kapasitet; Det handler om respekt.

Et svar som: «Beklager, jeg kan ikke» er ikke en forklaring. Det er normal høflighet, og et minimum av anerkjennelse, på lik linje som det å si hei, takk, unnskyld, eller å svare med mer enn et «hæ?» når noen snakker til oss.

Smartembed for https://www.f-b.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=72089

I Norge liker vi å se på oss selv som høflige mennesker, og vi i fra Fredrikstad anser oss selv som et inkluderende lokalsamfunn.

Nettopp derfor er det verdt å stille spørsmålet: Hva skjer når stresset gjør oss så effektive at vi slutter å være imøtekommende?

For dette handler ikke bare om jul. Stillheten rundt invitasjoner har blitt et helårsfeno­men.

Mange som liker å samle folk, har sluttet å invitere på samme måte som før.. Ikke fordi de har blitt mindre sosiale, men fordi det oppleves urimelig å måtte mase på voksne mennesker for å få et svar. For det er faktisk ingen menneskerett å bli invitert. En invitasjon er en utstrakt hånd; ikke en automatisk rettighet.

kira 2

Høytiden forsterker likevel dette bildet. Julen, som ofte omtales som en pause, oppleves av mange som et logistikkprosjekt.

Man skal feire her, reise dit, og så der. Dele dager, timer og måltider mellom ulike konstellasjoner, samtidig som vi skal late som at vi trives med denne ordningen.

Ofte er dette med mennesker man ikke nødvendigvis ønsker å feire med, men føler at man burde. Da forveksles høflighet med fasade, og vi blir fanget i en «burde, skulle, kunne»-mentalitet.

Resultatet er at få faktisk får fri. Ikke bare fra jobb, men fra forventninger, og midt i dette presset forsvinner også noe grunnleggende: Høfligheten. Når invitasjoner blir noe man ikke orker å ta stilling til, lar man dem bli hengende. Ikke nødvendigvis av uvilje, men av slitenhet.

Men slitenhet fritar ikke fra ansvar, og i våre dager krever det faktisk ikke stort annet enn et eneste klikk. Høflighet er ikke pynt; Det er sosialt lim. Den sier: Jeg ser deg. Jeg tar deg på alvor.

Dette blir særlig tydelig i høytiden, for samtidig som noen tar invitasjoner for gitt, finnes det mennesker som går julen i møte alene. De som ikke blir invitert noe sted, og som ikke forventer store gester.

– Har aldri likt at folk blir sittende alene

Deres høyeste ønske er bare å bli regnet med. Få en invitasjon.

Kanskje er det på tide å bruke invitasjoner mer bevisst, og ikke bare sende dem av vane og plikt, men som en handling med mening.

Kanskje ligger det større verdi i å invitere noen som faktisk vil sette pris på det, enn å fortsette å invitere dem som ikke engang tar seg bryet med å svare.

Kanskje handler ikke inkludering først og fremst om hvem vi kjenner best, men om hvem som faktisk trenger det mest, det å bli sett.

I en tid der mange sitter alene, er det verdt å spørre seg om invitasjonene våre treffer av vane, eller av omtanke.

For det er ikke gitt at invitasjoner alltid vil komme. Det som i dag oppleves som et bryderi og en selvfølge, kan senere i livet være det man savner aller mest.

Kanskje har julefreden allerede senket seg, og at det å ta stilling til invitasjoner akkurat nå kjennes mer som stress enn som omtanke. Men når julefreden har fått puls på seg igjen, kan dette godt få bli et nyttårsforsett for mange.