Herold

– I fjellets stillhet ser jeg ikke bare meg selv – men et samfunn som har begynt å glemme sin egen sjel, skriver Karl Erik Klingenberg i sin kronikk.

Vi har bygd systemer for å ta vare på våre svakeste, men underveis har vi mistet noe grunnleggende: evnen til å se mennesket bak prosedyrene. Det er en innsikt som kommer til meg, hver gang jeg vender tilbake til fjellet – til roen, til ensomheten, til ettertanken.

Fjellet som speil

Jeg har gått mye på ski i høyfjellet. Mine gamle fjellski med kandahar-bindinger har båret meg over vidder og topper – og gjennom livets mer indre landskap. En av turene jeg husker aller best, var over Hallingskarvet, en dag da lyset var flatt og landskapet var stille på en måte som nesten var urovekkende. Jeg var alene, og det var folketomt.

Likevel fortsatte jeg opp mot platået, men etter hvert kjente jeg noe som overrasket meg: redsel. Jeg begynte å hyperventilere. Det var som om stillheten ble for stor. Jeg la meg i snøen og pustet i en pose til jeg roet meg. Og akkurat der – alene i fjellet – forsto jeg noe viktig: hvor dypt menneskelig det er å lengte etter nærhet når ensomheten blir for stor.

Møtet med Arne Næss

En annen gang, tidligere år, gikk jeg på motsatt side av fjellet – fra Finse mot Presteholdseter. Der, oppe i skaret, satt en mann alene og så utover. Jeg hadde lest mange av bøkene hans, og jeg skjønte hvem det måtte være: Arne Næss. Vi fikk en liten samtale. Han sa noe jeg aldri glemte:

«Å sitte her oppe og se utover villskapen i fjellet gir meg den roen og de tankene som betyr noe for menneskeheten.»

Han levde enkelt, tenkte stort, og sa det klart. Og han hadde rett. I fjellet får tankene plass – og samvittigheten våkner.

Min erfaring fra innsiden

Jeg jobbet i eldreomsorgen i over ti år. På dag, kveld, natt og som terminalvakt. Jeg har sett mennesker i livets siste kapittel, der blikket søker varme, hender søker trygghet – og noen venter på noe som aldri kommer. Ikke nødvendigvis store reformer, men et blikk. En hånd. En stemme.

Følelsen jeg kjente i fjellet – av å rope ut uten svar – har jeg sett i øynene på gamle mennesker som ligger alene og venter. Som må bli liggende i våte bleier, eller som ikke får hjelp når kroppen ikke lystrer. Det gjør noe med et menneske. Det burde gjøre noe med oss alle.

Et samfunns speil

Fjellet står der, uforanderlig, med sin ro og sin tålmodighet. I en tid hvor alt går raskt, hvor tempo og teknologi styrer, trenger vi å stille de grunnleggende spørsmålene igjen:

• Hvordan behandler vi dem som bygget dette landet før oss?
• Hva betyr det å ha verdi – når kroppen ikke lenger yter?
• Hvem er vi, når vi ikke lenger ser de svakeste?

Som Camus skrev:

«Midt i vinteren oppdaget jeg at det fantes en uovervinnelig sommer i meg.»

Det er denne sommeren – dette håpet – jeg ønsker for våre eldre. At de igjen skal bli sett, hørt og verdsatt som mennesker. Ikke som kostnadsposter, men som selve fundamentet i det samfunnet vi alle blir en del av.

En vei tilbake

Det er ikke mer filosofi vi trenger. Det er virkelighet. For i hvert møte med et eldre menneske, bærer vi litt av et annet liv. Og måten vi møter dem på, sier alt om hvem vi er som samfunn.

Kanskje finnes svaret ikke i flere skjemaer eller budsjetter.Kanskje finnes det i fjellet –i stillheten – der tanker får rom.Der samvittigheten kan få en stemme igjen.