Herold

Det var en mørk og stormfull morgen. Så dukket denne gjengen opp.

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=295005

Fra barnehagen og ned til BA i Vestre Torggaten, sykler jeg på tvers gjennom byen fra topp til bunn.

Skansemyren er startpunktet, en fjellhylle under Fløyen du nesten ikke ser fra sentrum.

Fløibanen er egentlig bussen vår, bare enda mer forutsigbar, men mest effektivt er det å hive seg på sykkelen. Bergen størrelsen

*Knapt en kalori *går med i unnabakke mot byen.

Min rute er ganske enkelt rett ned, men langt fra en rett linje:

Nedover svingene fra toppen av Skansemyren, nedover svingene i Fjellien, en venstresving forbi Skansedammen, forsering av halve Proms gate, krapp høyre og ned mot Blekebakken, gjennom Bispengsaten, krapp høyre igjen og sirkeltrening i Øvre Korskirkeallmenningen, før en rask liten avsjekk med hodet til venstre for å se om de faste ansiktene er å se i vinduet på Kaffemisjonen.

Så hompetitten, hompetatten, hompetutten i halvt asfalt og halvt brostein i Nedre Korskirkeallmenningen, og deretter rolig og flatt med fjordutsikt fra Vågsallmennningen, før jeg endelig kan se mot OIav Kyrres gate, og by'n.

Jeg er nede. Jeg er i sentrums kjerne.

Vanligvis går veien videre over Torgallmenningen til jobb, men denne morgenen stoppet jeg på Festplassen.

Inne på kafeen Godt Brød stusset jeg litt over dammen midt på gulvet, mens det dampet fra en stor mengde kropper og klær og utstyr. Lokalet så litt endevendt ut, men på den gode måten.

Her var det en gjeng som hadde kost seg.

— Vi er Bergen Dawn Patrol, forklarte Espen Wanvik, med sykkelhjelm på hodet og smil om munnen.

Rundt ham ble det fiklet i hjelmer og ting og tang. 10-15 personer, om jeg skal tippe. Utenfor sto syklene parkert og dandert med julelys, og var det et nisseskjegg jeg kunne skimte, hengende fra den ene stolen?

Jeg hadde rett og slett møtt på et reisende juleeventyr midt i byen. Julesykler

Så får jeg vite at sykkelgjengen møtes hver fredag klokken 05.40 på Fjøsanger, før de tråkker av gårde til Fyllingsdalen, Sandsli, Birkelandskrysset, Hjellestad, Hordnesflaten, Stend, og til sist mot sentrum via Lagunen.

Uansett vær. Turen er på cirka 40 kilometer.

Når Wanvik starter arbeidsdagen i Equinor om fredagene, er han fylt opp med både endorfiner og boller.

— Vi havner alltid her når vi er ferdige med turen. He-he.

*Det er sikkert *desember og alt det der, men for meg ble dette et rørende hverdagsøyeblikk av det å bo i Bergen. Se bare for deg denne gjengen der de kommer over Hjellestad, lysende og blide, mens de sprer ekte juleglede i fart.

Et helt tydelig bilde jeg kan hente frem fra minneboken «Bergen».

Denne byen klemmer deg fra alle kanter rett som det er. Med sine snirklete sykkelruter, enten det er alene fra Skansemyren eller sammen fra Fjøsanger. Vi treffes. Vi sees. Vi deiser borti hverandre.

Det ultimate fortrinnet til Bergen er størrelsen. Byen er akkurat stor nok og akkurat liten nok til at du kan både glemme eller huske det du møter på veien eller fra rådhuset det året.

En tidligere advokat på treningstur oppover et byfjell. En nabomamma nedover et annet. En sliten kar på sitt faste hjørne. Vinduet i Søndre Blekeveien med den stilige lampen, som passer perfekt akkurat der.

Helge Jordal gående i sentrum.

Jeg kjenner meg heldig som har fått nok et år i verdens vakreste by. Ikke bare derfor, men for alt Bergen har vært og alt den er, og alt den kan få til.

Som Storbritannias tidligere statsminister Boris Johnson slo fast om Bergen da han var på besøk tidligere denne måneden: «I will remain for as long as I possibly can».

Jeg ønsker alle våre lesere en god jul og et riktig godt nytt år.