Herold

Etter min mormor døde, fant vi ut at hun hadde løyet til oss i alle år om dødsfallet til min morfar i 1963.

(Telemarksavisa): Nå er denne historien plutselig blitt TV-underholdning og true crime i beste sendetid – og jeg kunne faktisk ikke blitt mer takknemlig for akkurat det.

I en rekke mandager på rad har jeg sittet klar til å se Åsted Norge på TV2 i høst. Der har jeg jevnlig sett min mor, som forsøker å finne ut historien om sin egen far for over 60 år siden, en far hun ikke har noen minner om. Han vi begge fikk høre fra min mormor at var jagerpilot, og døde i en flystyrt i 1963, ni måneder etter min mor ble født.

Overraskelsen var jo stor, da moren min rett etter at mormor døde fant ut at han overlevde flystyrten, som faktisk var enda tidligere, i 1956. Etter flystyrten ble han satt på bakken, sendt til USA og utdannet til etterretningsoffiser. Det var riktig at han døde i 1963, men da under helt andre mystiske omstendigheter ved Bodø flystasjon, trolig på jobb for E-tjenesten.

Sannheten om ham, og hvorfor mormor (som er et av de mest solide og godeste menneskene jeg har kjent) løy i alle disse årene, forsvant med henne i graven.

Bunnsolid journalistisk håndverk

Naturlig nok har dette preget moren min i stor grad i årene etterpå. Jeg har ikke tall på antall timer hun har brukt på å forsøke å finne svar. Og hun har etter hvert fått god hjelp til å undersøke, blant annet fra Knut Fjellestad og forfatter Dag Inge Korstad, sistnevnte har også skrevet bok om historien.

*Men det er ikke selve historien jeg skal skrive om her, den kan man lese om hos TV2 og NRK. Det jeg reflekterer litt over, er media i dette. *

Først det faktum å plutselig se sin egen familie bli TV-underholdning. Bilder av min bestefar, som jeg har sett utallige ganger, flimrer plutselig over hele TV-skjermen. Inklusive bilder av liket hans, som selvfølgelig er sladdet.

Følelsen jeg sitter med er at dette oppleves merkelig, og litt fremmed. Åsted Norge er på mange måter true crime og TV-underholdning i beste sendetid, med de dramatiske virkemidlene det innebærer. Men bak TV-innpakningen ligger det noe langt viktigere: et bunnsolid journalistisk håndverk.

For selv om vi sitter i sofaen med kanskje snop på bordet, er det som skjer på skjermen langt mer enn ren underholdning. Det er graving, kritisk kildebruk og nitidig arbeid for å finne svar.

Og nettopp derfor kjenner jeg også på glede og lettelse, for at saken faktisk får fokus, at rutinerte og flinke folk forsøker å lete etter svaret på hva som skjedde. Vitner jeg tidligere ikke har hørt om bidrar med nye opplysninger, og mange hundre tusen får nå sett bilder av de mystiske militære topplederne som var så synlige i begravelsen hans.

Kanskje kan vi nå få svaret på hvem de var, og hvorfor de var der? Og da i forlengelsen av dette svaret på hva som egentlig skjedde.

Skulle ønske media visste

Da min morfar Ola Dan døde, var han ikke en gang en notis i lokalavisene i Bodø. Han ble båret vekk før politiet ankom, mange undersøkelser ble ikke gjort, og ingen medier var der for å stille spørsmål. Så ble hele saken stuet vekk, til nå, nesten 60 år senere. Og nå er det langt mer krevende å få svar. Hemmeligstemplede dokumenter blir ikke frigitt før det har gått 100 år, vevsprøver er rotet bort på sykehuset og mange vitner er døde og kan ikke fortelle sin historie.

Mer enn en gang har jeg tenkt tanken på at jeg så inderlig skulle ønske at media hadde visst om dødsfallet i kaserne G, rom 106 på Bodø flystasjon den gangen. Og kunne stilt spørsmål og satt det offentlige søkelyset på saken. Hadde vi sittet igjen med like mange spørsmål i dag da?

Det hører selvsagt med i historien at denne dekningen var ønsket fra familiens side. Det er selvfølgelig noe annet hvis man opplever at tragiske ting kommer i media når man ikke ønsker det. Jeg skjønner veldig godt at det kan føles tøft.

Men saken til min morfar viser likevel hvorfor vi i media må være på ballen. Og da mener jeg også oss i TA. Det er ikke hver dag det handler om etterretning og mystiske dødsfall på en flystasjon, men det skjer ting her i Telemark også. Det kan være en politisak som ble lagt bort for fort, folk som er forsvunnet, eller andre vonde hendelser hvor ingen har stilt de rette spørsmålene.

Hvis vi i lokalavisa ikke skriver om disse tingene mens de skjer, risikerer vi at de bare forsvinner – akkurat som saken til min morfar gjorde i 1963.

Hva om det var min familie?

Like viktig i omtalen av alvorlige hendelser er selvsagt at vi trår varsomt og viser hensyn til de involverte og vurderer samfunnsinteressen i hver enkelt sak. For mange oppleves det svært krevende når vi omtaler enten dem selv, eller noen de har i nær familie. Og det forstår jeg. Jeg tror det er svært viktig at vi som journalister og redaktører alltid bør tenke over, hva hvis dette hadde vært min familie?

Vi i media er selvsagt heller ikke ufeilbarlige, jeg skal ikke late som det. Og vi burde nok stille flere kritiske spørsmål, men man får i hvert fall ingen svar hvis man ikke prøver.

For vår del kan det hende at svaret på hemmeligholdet ikke nødvendigvis er positivt, den kan avsløre en vond sannhet også. Men et svar er ønsket - uansett utfall.

Det kan også hende at vi aldri får noe svar, til tross for grundig arbeid av Åsted Norge, men da har det i hvert fall blitt gjort et godt forsøk.