Herold

Fire søstre fra Frankrike Historien om klosteret på Majorstua begynte i mai 1928, da to franske dominikanerinner kom sjøveien inn Oslofjorden og ankom et Norge som var fattig og fremmed. – Det er ikke her et kloster ville blitt grunnlagt i dag - det ville vært for kostbart. På den tiden lå Majorstua på kanten av byen. Brødrene som først kom til Norge og ønsket å ha søstrene i nærheten. Brødrene fant et tun ikke så langt unna dem. Hvert av disse husene fikk navn etter dominikanske helgener. – Hovedhuset og klosteret fikk navnet Katarinnahjemmet, etter Den hellige Katarina av Siena og Katarina av Vadstena. Tre måneder senere kom to søstre til, fra Frankrike. De åpnet «Hjemmet for unge piker», som er dagens studenthjem. I dag bor rundt 20 studenter mellom 15 og 25 år der. Den gang var «unge piker» betegnelsen på ugifte kvinner som ønsket å flytte hjemmefra uten å gifte seg. Disse fire søstrene reiste klosterbygget som det står den dag i dag. – De jobbet hardt, tok alle jobber de kunne få, og fikk det til å gå rundt på et vis til, forteller søster Ane-Elisabet. I 1936 sto bygget ferdig. Klosterlivet Søster Ane-Elisabet forklarer at dominikanersøstrene skiller seg fra det mange forbinder med «nonner». – Nonner er gjerne monastiske. De har bønn som sin hovedoppgave, og store deler av dagen deres er bundet til kapellet, forteller hun. – Vi er apostoliske søstre. Apostolisk betyr utsendt. Vi skal være ute i verden og forkynne. Likevel er bønn en fast del av dagen for søstrene på St. Katarina-hjemmet. – Vi har tre felles bønnetider og egne perioder med stillhet. Men hvis vi skulle hatt alle syv tidebønner, ville vi ikke kunnet utføre oppdraget vårt, som er å være der folk er. Det andre er fattigdom, alt de tjener går inn i en fellespott. – Vi lever nøkternt. Det tredje løftet er kyskhet, som hun beskriver som både kroppslig og åndelig. Hun forklarer at det ikke bare handler om å avstå fra ekteskap, men om hvem man gir livet sitt til. – Vi er på et vis Kristi brud. Vi gir oss til Gud. Det betyr å leve helhjertet, uten å binde seg til noen andre. Slik blir løftene ikke bare regler, men rammene som gjør klosterlivet mulig og meningsfylt, forteller søster Ane-Elisabet. Hun smiler, nesten flau. – Hvis jeg må si en ting jeg savner, må det nok være Indisk mat. Jeg bodde i India en liten periode før jeg flyttet inn i klosteret. Adventstiden beskriver hun som en stille ventetid. – Vi venter på Jesus, og det kommer til uttrykk i tekstene vi synger og leser. Samtidig forbereder søstrene julen praktisk: De baker, planlegger måltider og gjør klart klosteret. Alltid med en indre ro som hører adventstiden til. Julaften får en tydelig ramme av bønn: Måltidene begynner og avsluttes i fellesskap, og kvelden ender i midnattsmesse hos dominikanerbrødrene. Etterpå samles søstrene til et måltid som er overraskende norsk. – Helt fra begynnelsen av, så har søstrene spist juleribbe. Klosteret pyntes med flere juletrær og små nissefigurer som hvert år hentes frem. Julen bak klostermurene er ikke veldig annerledes enn en «vanlig» norsk jul.