Herold

God jul! sier vi til hverandre med et smil, og vi mener det. Vi blir litt ekstra hyggelige mot hverandre i desember. Men jeg har begynt å føye til et ord: God nok jul!

Jeg tror vi trenger å høre det. I vår gode iver etter å gjøre livet og hverdagen best mulig og nærmest mulig perfekt, kan det være lurt å senke kravene til oss selv før vi sliter oss ut. For livet blir aldri helt perfekt – ikke jula heller.

Ære være de mange foreldrene – og særlig mødrene, som gjør sitt ytterste for å gjøre det hyggelig for familien i hele desember. Det er mye arbeid med å lage adventspakkekalender til kanskje tre unger, det blir 72 små pakker. Og så skal det toppes på julaften, når alle brikkene faller på plass og julefreden senker seg over heimen ned. Den lykkelige familie sitter benket rundt festbordet hvor det serveres ribbe med sprøstekt svor eller pinnekjøtt eller lutefisk eller hva nå tradisjonen er, under juletreet ligger en stor haug med julegaver, og ut av høyttalerne strømmer det søt julemusikk.

Ute daler lette snøfiller ned fra himmelen, mens kirkeklokkene ringer jula inn og skaper den rette julestemningen. Det kjennes som noe varmt og godt som risler gjennom hele kroppen, og det topper seg når vi står og synger «Deilig er jorden». Joda, det går an å drømme om det. Reklamen er også god til å skape et idealbilde av virkeligheten. Men for de fleste av oss er det mange disharmonier i den vakre julestemningen. Derfor anbefaler jeg å senke skuldrene og kravene til oss selv litt denne jula. I stedet for å spørre: «Hva er den perfekte jul for oss?» så skulle vi kanskje heller spørre: «Hva er god nok jul for oss i år?»

Jeg lærte noe viktig om dette for noen år siden. Det var en begravelse som måtte til. Vi hadde tatt farvel med ei trebarnsmor som var midt i livet. Det var en ressurssterk familie med et stort nettverk av familie og venner rundt seg, og jeg var ganske sikker på at de kom til å greie seg godt videre. Men ingen kunne ta fra dem sorgen og smerten de følte på – den måtte de orke å leve med lenge. Nå handlet det om å komme seg gjennom den første jula.

Da har vi to muligheter: «fight or flight?», som det heter på engelsk. Skal de prøve å opprettholde de samme juletradisjonene som før, ta kampen opp med de vanskelige følelsene og bli heime og gjøre det beste ut av det? Eller skal de flykte vekk, prøve å hoppe over jula, reise langt vekk og komme tilbake over nyttår? Uansett hva de velger, så kjentes det helt meningsløst å ønske dem «God jul!», som om ingen ting hadde skjedd. Men det kjentes ok å si til dem: «God nok jul!»

Jeg har lånt uttrykket fra mitt hjemsted Steigen i Nordland. Vi opplevde en periode for noen år siden at mange flotte ungdommer valgte å forlate livet. Da ei jente på 17 tok livet sitt, og hele bygda var i sjokk, samlet ungdommene seg, og bestemte seg for å gjøre noe. To av søstrene hennes sa det omtrent slik: «Vi kan ikke bare sitte og se på at noen av de beste forlater oss. Vi må gjøre noe!

Vi kan lage en festival – en God Nok-festival!» Og slik ble den aller første God Nok-festivalen til – mot et mørkt bakteppe. Det er så vidt jeg vet den eneste sommerfestivalen som setter fokus på ungdom og psykisk helse. I tillegg til konserter er det også foredrag og seminar. Budskapet er hele tiden veldig tydelig: «Du behøver ikke være perfekt Du er god nok som du er!»

Her har vi jamen mye å lære av den aller første jula, tenker jeg. Det var langt fra noen perfekt julefeiring – etter vår målestokk. En smertefull barnefødsel i fremmede og fattigslige omgivelser. Ingen familie i nærheten for de nybakte foreldrene, for de var langt hjemmefra. Ingen sprøstekt ribbe eller annen smakfull julemat. Det var langt fra julefred, for bare noen dager etter fødselen måtte det unge foreldreparet flykte fra den maktsyke kongens soldater til nabolandet Egypt. Vårherre la jamen lista lavt for senere julefeiringer.

Men den første jula ble god nok, for den rommet det aller viktigste: «I dag er det født dere en Frelser!» Gaver fikk de nybakte foreldrene også – kostelige gaver som røpet hvilket oppdrag det lille barnet ble født til: gull, røkelse og myrra. Det var en kongesønn verdig. Men i praksis trives Vårherre best blant småkårsfolk – det viste han den første jula. Det var noen fattige gjetere som først fikk vite om den spesielle barnefødselen. De var gode nok for Vårherre til å få en viktig rolle i jule-evangeliet.

Det lukter fjøs og jord og ekte liv av jule-evangeliet. Jeg ønsker at vi skal la det få prege vår julefeiring. Jeg ønsker meg ei slitesterk jul som tåler livet slik det er – på godt og vondt. Derfor er jeg takknemlig for at Stormen kulturhus i Bodø fant plass til – midt i en rekke med vakre julekonserter - også en lavmælt samtale mellom Solveig Kloppen og undertegnede om de som gruer seg til jul, og som trenger å høre noen snakke om jula som både den vakreste og den vanskeligste av alle høytidene. Ei julefeiring som gir rom for både julesorgen og julegleden. Jeg vil heller fokusere på det ekte enn på det perfekte. Da er vi ekte medmennesker «med hjartet på rette staden», og det er det vi trenger – ikke minst nå i jula.

Ha ei velsignet jul - ei god nok jul!