Herold

Jeg deler Ove Melingens hovedkonklusjon: Norge er ikke et samfunn i fritt fall.

Helsevesenet vårt er ikke «ute av styring», og tryggheten i samfunnet er langt bedre enn det mange gis inntrykk av. Tallene er tydelige, eksemplene sterke og påminnelsen viktig: Virkeligheten er mer nyansert enn det mørkeste bildet som ofte tegnes.

Når det gjelder helsevesenet, treffer Melingen en nerve. De fleste av oss har vært der – enten selv, eller gjennom noen vi er glade i. I møter med alvorlig sykdom, redsel og uvisshet har vi opplevd et helsevesen som stiller opp: faglig sterkt, tilgjengelig når det gjelder, og fullt av mennesker som ser deg som mer enn et journalnummer.

Ja, det finnes ting som må bli bedre.

Ja, kritikk er både nødvendig og riktig.

Men bildet av et helsevesen i fritt fall stemmer ikke. Når det holdes opp mot virkeligheten og erfaringene til vanlige folk, er det rett og slett ikke sant

Der jeg derimot ikke klarer å følge Melingen fullt ut, er i oppgjøret – eller snarere mangelen på oppgjør – med dem som aktivt lever av å skape et bilde av at «alt står dårlig til».

For denne fremsatte misnøyen er ikke tilfeldig. Misnøyen dyrkes med vilje. Den brukes som råstoff i politikken, og brukes aktivt som et politisk verktøy. Det finnes partier og aktører som lever av å gni salt i sårene – som roper krise der det er utfordringer, forstørrer hvert problem og gjør det kompliserte svart-hvitt. De snakker sjelden om det som virker, aldri om det som faktisk går fremover. Ikke fordi de vil fikse samfunnet, men fordi sinne, frykt og mistillit gir stemmer, makt og posisjoner.

Jeg mener at det er et demokratisk problem når misnøyen i samfunnet ikke lenger tas på alvor for å løses, men i stedet utnyttes. Når reell frustrasjon hos folk blir gjort om til politisk valuta. Sinne, uro og mistillit pakkes pent inn og selges som «folkelig opprør», men brukes i praksis til å bygge makt, posisjoner og innflytelse. Da handler det ikke lenger om å gjøre hverdagen bedre for folk flest, men om å holde misnøyen akkurat passe varm – varm nok til å gi stemmer, men aldri så konkret at problemene faktisk blir løst. For et løst problem, gir ingen politisk gevinst.

Når trygghet systematisk fremstilles som utrygghet, når helsevesenet snakkes ned som om det står på randen av sammenbrudd, og når fellesskapets løsninger stemples som mislykket – da handler det ikke lenger om ærlig kritikk. Da er det noe langt mer alvorlig på gang. Det er et politisk prosjekt som lever av å skape frykt der det burde skapes tillit, mistillit der det trengs fellesskap, og håpløshet der det egentlig finnes løsninger. Et politisk prosjekt som tapper samfunnet for framtidstro.

Derfor mener jeg Melingen kunne – og burde – gått lenger.

Ikke bare i å korrigere virkelighetsbeskrivelsen, men i å utfordre dem som systematisk bidrar til å svekke tilliten til samfunnet vårt.

For dette handler ikke om å være naiv eller ukritisk. Det handler om å være redelig.

Nettopp derfor er pressens rolle avgjørende i den offentlige samtalen. Vi trenger medier som både tar problemer på alvor og samtidig tør å løfte fram det som faktisk fungerer.

Pressen må ikke bli redd for å utfordre dem som lever av å kose med misnøye, som leverer mørke fortellinger fordi de gir klikk, makt og oppmerksomhet. For når misnøyen får stå uimotsagt, vokser den seg større enn virkeligheten.

I eventyrene sprekker trollet når solen står opp. Slik er det også i samfunnsdebatten. Når fakta, åpenhet og redelighet får lys over seg, tåler ikke fryktfortellingene dagens lys. Alt annet enn en opplyst og modig offentlig samtale er uærlig – og i lengden farlig. For et samfunn som mister troen på sine egne institusjoner, mister også viljen til å forbedre dem..

Jeg er helt enig med Melingen i én ting: L*ivet er krevende nok. La oss i det minste slutte å gjøre det verre med vilje.*

Nettopp derfor vil jeg utfordre ham – og alle som har en stemme i samfunnsdebatten – til å gå lenger. Til å ta et tydelig og ærlig oppgjør med dem som har gjort misnøye til sitt viktigste politiske prosjekt. For det er ikke kritikken som sliter oss fra hverandre. Det er kynismen.

Den kalde viljen til å bruke folks uro og bekymringer som drivstoff for egen makt, i stedet for å bruke dem til å bygge noe bedre sammen.