Norge er ikke et samfunn i fritt fall
Plus
Jeg deler Ove Melingens hovedkonklusjon: Norge er ikke et samfunn i fritt fall.
Helsevesenet vÄrt er ikke «ute av styring», og tryggheten i samfunnet er langt bedre enn det mange gis inntrykk av. Tallene er tydelige, eksemplene sterke og pÄminnelsen viktig: Virkeligheten er mer nyansert enn det mÞrkeste bildet som ofte tegnes.
NĂ„r det gjelder helsevesenet, treffer Melingen en nerve. De fleste av oss har vĂŠrt der â enten selv, eller gjennom noen vi er glade i. I mĂžter med alvorlig sykdom, redsel og uvisshet har vi opplevd et helsevesen som stiller opp: faglig sterkt, tilgjengelig nĂ„r det gjelder, og fullt av mennesker som ser deg som mer enn et journalnummer.
Ja, det finnes ting som mÄ bli bedre.
Ja, kritikk er bÄde nÞdvendig og riktig.
Men bildet av et helsevesen i fritt fall stemmer ikke. NÄr det holdes opp mot virkeligheten og erfaringene til vanlige folk, er det rett og slett ikke sant
Der jeg derimot ikke klarer Ă„ fĂžlge Melingen fullt ut, er i oppgjĂžret â eller snarere mangelen pĂ„ oppgjĂžr â med dem som aktivt lever av Ă„ skape et bilde av at «alt stĂ„r dĂ„rlig til».
For denne fremsatte misnĂžyen er ikke tilfeldig. MisnĂžyen dyrkes med vilje. Den brukes som rĂ„stoff i politikken, og brukes aktivt som et politisk verktĂžy. Det finnes partier og aktĂžrer som lever av Ă„ gni salt i sĂ„rene â som roper krise der det er utfordringer, forstĂžrrer hvert problem og gjĂžr det kompliserte svart-hvitt. De snakker sjelden om det som virker, aldri om det som faktisk gĂ„r fremover. Ikke fordi de vil fikse samfunnet, men fordi sinne, frykt og mistillit gir stemmer, makt og posisjoner.
Jeg mener at det er et demokratisk problem nĂ„r misnĂžyen i samfunnet ikke lenger tas pĂ„ alvor for Ă„ lĂžses, men i stedet utnyttes. NĂ„r reell frustrasjon hos folk blir gjort om til politisk valuta. Sinne, uro og mistillit pakkes pent inn og selges som «folkelig opprĂžr», men brukes i praksis til Ă„ bygge makt, posisjoner og innflytelse. Da handler det ikke lenger om Ă„ gjĂžre hverdagen bedre for folk flest, men om Ă„ holde misnĂžyen akkurat passe varm â varm nok til Ă„ gi stemmer, men aldri sĂ„ konkret at problemene faktisk blir lĂžst. For et lĂžst problem, gir ingen politisk gevinst.
NĂ„r trygghet systematisk fremstilles som utrygghet, nĂ„r helsevesenet snakkes ned som om det stĂ„r pĂ„ randen av sammenbrudd, og nĂ„r fellesskapets lĂžsninger stemples som mislykket â da handler det ikke lenger om ĂŠrlig kritikk. Da er det noe langt mer alvorlig pĂ„ gang. Det er et politisk prosjekt som lever av Ă„ skape frykt der det burde skapes tillit, mistillit der det trengs fellesskap, og hĂ„plĂžshet der det egentlig finnes lĂžsninger. Et politisk prosjekt som tapper samfunnet for framtidstro.
Derfor mener jeg Melingen kunne â og burde â gĂ„tt lenger.
Ikke bare i Ä korrigere virkelighetsbeskrivelsen, men i Ä utfordre dem som systematisk bidrar til Ä svekke tilliten til samfunnet vÄrt.
For dette handler ikke om Ă„ vĂŠre naiv eller ukritisk. Det handler om Ă„ vĂŠre redelig.
Nettopp derfor er pressens rolle avgjÞrende i den offentlige samtalen. Vi trenger medier som bÄde tar problemer pÄ alvor og samtidig tÞr Ä lÞfte fram det som faktisk fungerer.
Pressen mÄ ikke bli redd for Ä utfordre dem som lever av Ä kose med misnÞye, som leverer mÞrke fortellinger fordi de gir klikk, makt og oppmerksomhet. For nÄr misnÞyen fÄr stÄ uimotsagt, vokser den seg stÞrre enn virkeligheten.
I eventyrene sprekker trollet nĂ„r solen stĂ„r opp. Slik er det ogsĂ„ i samfunnsdebatten. NĂ„r fakta, Ă„penhet og redelighet fĂ„r lys over seg, tĂ„ler ikke fryktfortellingene dagens lys. Alt annet enn en opplyst og modig offentlig samtale er uĂŠrlig â og i lengden farlig. For et samfunn som mister troen pĂ„ sine egne institusjoner, mister ogsĂ„ viljen til Ă„ forbedre dem..
Jeg er helt enig med Melingen i én ting: L*ivet er krevende nok. La oss i det minste slutte Ä gjÞre det verre med vilje.*
Nettopp derfor vil jeg utfordre ham â og alle som har en stemme i samfunnsdebatten â til Ă„ gĂ„ lenger. Til Ă„ ta et tydelig og ĂŠrlig oppgjĂžr med dem som har gjort misnĂžye til sitt viktigste politiske prosjekt. For det er ikke kritikken som sliter oss fra hverandre. Det er kynismen.
Den kalde viljen til Ă„ bruke folks uro og bekymringer som drivstoff for egen makt, i stedet for Ă„ bruke dem til Ă„ bygge noe bedre sammen.