Herold

Så står du der, da, litt krokete i ryggen og pjusk i pelsen. Kanskje ikke verdens vakreste, men like fullt utvalgt og kåret til å være den som hver eneste dag de neste ukene skal minne oss på hvilken høytid vi står i.

For første gang har vi juletre fra egen tomt. Ikke av det slaget som har blitt frisert og stelt med, bare for å ende livet i et vannbad på stuegulvet. Den mangler liksom litt på midten, denne grana. Der den har minst, har jeg mest. Vi kan si at vi utfyller hverandre, julegrana og jeg.

Etter noen uker som har minnet mer om april og tidlig mai enn om desember, er neste års skudd i emning i form av brune knupper. Brunskjær i alt det grønne, med andre ord. Men dette er naturlige greier i et unaturlig klima.

Jada, også jeg har opplevd milde vintre før. Ikke alle rekorder betyr framgang. Jeg hadde helst sett at rekorder ble satt på idrettsarenaen, og ikke når vitenskapen regner snittet på alle klodenes termometre.

Brunskjæret til tross, – grana mer enn duger. Det er ei som med utgamle juletrelys, og etter hvert juletrepynt fra et langt voksenliv og innslag av barn og barnebarns kreative utfoldelse, oser av klassisk jul.

Her skal det fortsatt være innflyttet skog, heller enn plast. Det skal lukte jul, og gran med rot i jord gjør nettopp det.

Stadig flere dropper det levende treet.

– For meg så er det litt ubegripelig, sier professor Charlotte Sletten Bjorå til forskning.no. Botanikeren ved Naturhistorisk museum i Oslo er enig med meg.

– Lukten er jo noe helt annet med et ekte tre! Og så er det helt unikt, sier hun. Grana som mangler litt på midten og sliter litt med brunskjær, er unik. Selv om den sikkert har nære slektninger i hopetall.

Også er den altså kortreist, og ikke kjøpt fra handelsfolk som ellers i året lever av å selge drivstoff og hamburgere. Ei heller er den stjålet. Ja, for det har også hendt. Det er så lenge siden at det for lengst er strafferettslig foreldet. Det er så lenge siden at vi i dagene før jul gikk til knes i snø, og jeg småløp hjem med ei litt for stor gran på slep, med kroppen full av angst i frykt for å bli sett. Med sporsnø helt inn på trappa var risikoen for å bli oppdaget stor, og angsten slapp ikke helt taket før ny snø la seg over den gamle, og alle spor ble borte. Men det gikk bra.

Det gjorde det også et par år senere, ute med en mer enn velvillig grunneier, som også skulle ha lukt av gran og levende småkryp vi knapt kan se i stua. Ikke før var byttene lagt i bakken og motorsaga parkert, før jeg fikk beskjed om å kaste meg ned og ligge rolig. Lyden av traktor kom og gikk, vi kom oss på beina og den velvillige grunneieren skjønte det var behov for forklaring. Vi var ikke på hans teig, men på teigen til en sambygding.

Juletretjuveri er ikke for sarte sjeler. Aldri har jeg vært nærmere organisert kriminalitet enn på dette tomanns juletreraidet, men nå er også denne handlingen foreldet, og jeg går inn i høytida med litt bedre samvittighet enn jeg gjorde da.