Herold

Helge Værland har sendt følgende leserinnlegg i juletiden.

For noen har de siste dagene i desember ikke annen betydning enn at sola snur og vi går lysere tider i møte. For andre er julen en høytid for å minnes og feire et barn som ble født i Betlehem. Likevel er julen for de fleste en tid hvor familier samles til hyggelige måltider og hvor mange gir hverandre gaver. Det kan være en fin gest, for gavene kan tyde på at vi tenker på hverandre, og setter pris på å være sammen med våre nærmeste.

Mange av innvandrerne våre har ikke noe forhold til julen i det hele tatt. Av naturlige årsaker. De har sine egne høytider, avhengig av religion og kultur. Likevel er julens budskap også deres. Bare på en annen måte, og mer synlig på et annen tidspunkt, kanskje.

Julen er en tid med flere fellesnevnere enn andre. Ensomheten, for eksempel. Utenforskap og alenetid blir mer merkbar og knugende enn ellers i året. For da er det tid for meg, mitt og mine. Det er ikke tid for andre.

Disse desemberdagene er fulle av kontraster. Hvis vi i tillegg gnir duggen av vindusrutene og retter blikket langt utover, ser vi også de enorme skyggene som velter over deler av verden. Alle lidelsene og all nøden. Der ute er ikke jorden deilig. Den er død og fordervelse.

Litt mørkt, synes du? Jo, det er det. Likevel kan julen være en mulighet for felles refleksjon. Over landegrenser, kulturer og religiøs eller ikke-religiøs overbevisning.

Et barn er nemlig født i Betlehem. Det trengte ikke ha vært i Betlehem. Like gjerne i Kiev, Krankleiva eller Katmandu. Dette barnet er vår felles historie. Barnet forteller oss at hele verden er i familie. Du og jeg er slektninger av både Jesus og Mohammed. Om vi vil eller ei. Dette barnet, og alle andre barn, representerer også vår viktigste fellesarv: Livsmysteriet.

*Mysteriet preger alle kulturer, alle «folkeslag», som det heter. Alle steder og til alle tider. Det finnes ikke en sjel på denne kloden som sitter på sannheten om livet. Ingen. Det vil for alltid bli et mysterium. For alle. Til alle tider. *

Samtidig hevder mange at de «vet» hvordan verden henger sammen. Hvordan mennesker skal leve, hvordan et samfunn skal fungere og ikke minst: Hva som er best for Barnet. I vår tid handler det om å sørge for at barna kan lese, skrive og regne. Om de kan det, vil de overleve. Hvis ikke, er de fortapt. Dessuten er barn i utgangspunktet kriminelle, hvis vi skal tro politikerne. Det er Internett som har gjort dem til det, blant annet. Og innvandrere. Innvandrere er født kriminelle, og denne kriminaliteten smitter som lus i barnehagene hvor det også går norske barn. Helt uskyldsrene hvite barn.

Det er derfor vi må bure dem inne fra de er seks år. Senest. De bør følges opp av det lokale KGB – eller SFO, som det heter på kyrillisk. Gjerne hele døgnet. Dessuten bør barneskoler være luktfrie og rømningssikre. Ungdomskoler bør i tillegg være vanntette. Ungdom er nemlig inkontinente. Både intellektuelt og emosjonelt.

Er det ingen som lenger ser på barnet og tenker: «For et mysterium! For et under!» Det ser ikke slik ut. Jeg synes vi skal starte jakten på kjærligheten ved å følge dette sporet: «Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe».

Vi bør lete etter krybben. Alle menn og kvinner. Finne barnet. Hegne om det. Sørge for at ingen barn fryser eller fryses ut, lider eller blir utsatt for voksnes uvettige krav og krenkelser. De er livsmysteriet. Og det er livsmysteriet som gjør oss ydmyke. Det er livsmysteriet som får oss til å tro på mennesker. Elske dem, til og med. Ikke mistro eller hate dem.

Et barn er født. Ta vare både det. Husk også at dette barnet også kan være både femti, seksti og sytti år.

Personlig setter jeg stor pris på at kirkene og menighetene bidrar til å minne om oss om kjærlighetsbudskapet i disse dager. Oppsøk dem gjerne. Det er verdt å lytte til barnet.