I Tunisia har det vært ti år i bratt utforbakke for vinnerne av Nobels fredspris.

Debatt

Fra Oslo rådhus til fengsel

I Tunisia har det vært ti år i bratt utforbakke for vinnerne av Nobels fredspris.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For ti år siden sto jeg midt i det livlige, trassige håpet som preget feiringen av Nobels fredspris i Oslo rådhus, til ære for det årets prisvinner: Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog.

Luften var elektrisk – fylt av følelsen av at historien ble skrevet om i sanntid. Samtalene summet av forsiktig optimisme, og i hvert hjørne av salen kunne man kjenne den kollektive lettelsen fra en nasjon som hadde kjempet seg frem til menneskerettigheter og verdighet gjennom dialog, i stedet for sammenbrudd.

Kvartettens arbeid var ryggraden i dette øyeblikket. Fagforeningsfolk, jurister, menneskerettighetsforkjempere og arbeidsgiverrepresentanter hadde gått sammen for å trekke Tunisia tilbake fra stupet.

De bygde broer der raseri kunne ha reist murer. De insisterte på at dialog, uansett hvor skjør, var mer verdt enn konflikt.

Som Nobelkomiteen beskrev det, ga Tunisia i 2011 verden et glimt av hva et arabisk demokrati kunne bli. Prisen i 2015 anerkjente deres «avgjørende bidrag til å bygge et pluralistisk demokrati i kjølvannet av Jasminrevolusjonen».

Ayachi Hammami hadde vært en del av Tunisias moralske kompass under og etter revolusjonen.

Den 17. desember 2010 satte Mohamed Bouazizi, en ung gateselger fra Sidi Bouzid, fyr på seg selv etter at korrupsjon, ydmykelse og tapet av verdighet hadde presset ham til bristepunktet.

Hans siste handling, født av fortvilelse, tente en revolusjon forankret i det universelle ønsket om respekt, muligheter og rettferdighet.

Men 15 år senere er fødestedet til den såkalte arabiske våren fanget i en pandemi av politisk lammelse, krympende drømmer og et smertefullt tilbakeslag som gir gjenlyd gjennom landene det en gang inspirerte.

I den samme salen i Oslo sto Ayachi Hammami. En mann hvis liv allerede var formet av kampen for verdighet og rettigheter. En menneskerettighetsadvokat, en urokkelig forkjemper for friheter som lenge var nektet ham og hans landsmenn. Han hadde vært en del av Tunisias moralske kompass under og etter revolusjonen.

Lite visste jeg at ti år senere ville Ayachi og dusinvis av andre som hadde stått fast ved Tunisias demokratiske overgang etter Ben Alis fall, finne seg selv fengslet for å gjøre akkurat det verden en gang hyllet dem for.

Deres engasjement har ikke endret seg. Men de politiske vindene har snudd i Tunisia.

Siden Kais Saieds maktovertakelse i juli 2021 har gevinstene fra revolusjonen i 2011 vært under økende press. Myndighetene har, dekret for dekret, gradvis demontert de skjøre rettighetene som en gang opprettholdt rettferdighet, frihet og verdighet.

Politiske motstandere, regimets kritikere, journalister, advokater, aktivister og til og med dommere blir nå målrettet arrestert, tiltalt eller truet – for å utøve sine legitime rettigheter.

Det tunisiske sivilsamfunnet, en gang pulsen i det postrevolusjonære Tunisia, blir kvalt.

De siste ukene har myndighetene intensivert undertrykkelsen betydelig. Blant dem som er fanget i den såkalte «konspirasjonssaken», bredt fordømt av Amnesty og andre rettighetsgrupper som politisk motivert, er Ayachi Hammami.

Han ble pågrepet hjemme 2. desember for å starte soningen av en femårig dom. Noen dager tidligere ble Chaima Issa, en fremtredende opposisjonsfigur som fikk 20 års fengsel i samme sak, arrestert under en protest i Tunis og tvunget inn i et umerket kjøretøy.

Den 4. desember arresterte myndighetene den 81 år gamle veteranen og opposisjonslederen Nejib Chebbi som er dømt til 12-års fengsel. Både Ayachi og Chaima startet en sultestreik i det øyeblikket de ble arrestert.

I Tunisia er ikke lenger domstolene et fristed for rettferdig rettergang. I 2022 ble organet som skulle beskytte domstolenes uavhengighet oppløst, og dusinvis av dommere og aktorer ble avskjediget uten rettssikkerhet.

Dette er et slag mot domstolenes uavhengighet og selve grunnlaget for rettsstaten.

Samtidig blir det tunisiske sivilsamfunnet, en gang pulsen i det postrevolusjonære Tunisia, kvalt. Organisasjoner som forsvarer migranter, flyktninger, menneskerettigheter eller ytringsfrihet er blitt raidet, stengt eller kriminalisert. Ansatte er blitt arrestert, bankkontoer frosset, og sivilt engasjement ansett som mistenkelig.

Amnesty International er ikke unntatt: I oktober 2025 åpnet myndighetene en strafferettslig etterforskning av Amnestys regionkontor i Tunis, innkalte styreleder og ansatte til avhør og krevde omfattende finansiell dokumentasjon.

Dette fulgte etter en gransking fra enheten for skatteunndragelse og politiet for økonomisk kriminalitet om påståtte uregelmessigheter i utenlandsk finansiering og økonomistyring.

Det som en gang var en hardt vunnet frihet, er nå alvorlig truet.

Etterforskningen er fortsatt åpen og blir sett på som en del av en større kampanje for å skremme og begrense uavhengige sivilsamfunnsorganisasjoner.

Amnesty har advart om at disse tiltakene ikke er isolerte: De reflekterer en systematisk tilbakerulling av grunnleggende friheter nedfelt i internasjonal menneskerettighetslov.

I praksis er Tunisia i dag ikke håpet fra 2011, eller den anerkjennelsen det fikk med fredsprisen i 2015. Det som en gang var en hardt vunnet frihet, er nå alvorlig truet. Vilkårlige fengslinger, undertrykkelse av pressen, demontering av domstolenes uavhengighet og undertrykkelse av sivilsamfunnet antyder en stat som i økende grad erstatter borgernes rettigheter med frykt og stillhet.

Hammami, som for ti år siden var i delegasjonen som mottok Nobels fredspris for sitt urokkelige engasjement for rettferdighet og demokrati, sitter nå bak lås og slå.

Amnesty oppfordrer myndighetene til å reversere denne tilbakerullingen. Til å løslate dem som er vilkårlig fengslet, til å oppheve eller endre undertrykkende lover og til å gjeninnføre uavhengig domstolskontroll.

Til å gjenopprette det sivile rommet som lot drømmene fra 2011 blomstre.