Forskere advarer: Europa kommer til å mangle CO₂-lager
Problemet er ikke mangel på karbonfangst, slik den norske regjeringen fremholder, men mangel på lagring, påpeker forskere.
Forskere advarer: Europa kommer til å mangle CO₂-lager
Problemet er ikke mangel på karbonfangst, slik den norske regjeringen fremholder, men mangel på lagring, påpeker forskere.
Her jobber Norge for å hindre at vi ramler utenfor EUs planer
En «storm» av overoptimistiske anslag
Anslår at det vil fanges dobbelt så mye som det blir lagerplass
Ubalanse mellom nordvest og sørøst
Svartmaling av energinasjonen Norge
Advarer mot byråkratisk forsinkelse
Norge står sentralt – for nå
Klimakvoter og sokkelstrid – en grønn såpeopera
Verden
I en ny forskningsartikkel advarer to forskere mot at en mangel på samkjøring mellom Norge og Europa kan bidra til et dysfunksjonelt marked for karbonfangst- og lagring.
«Lagringen vil sannsynligvis bli overbelastet, noe som kan kvele utrullingen av karbonfangst», skriver de britiske forskerne Andrew Cavanagh og Toby Lockwood.
For å nå klimamålene, kommer ikke Europa unna behovet for å avkarbonisere industrien ved hjelp av karbonfangst og -lagring (CCS).
Norge har lenge vært en pioner innen teknologien. CO2 fra gassfeltet Sleipner har blitt fanget siden 1996, og lagret ved det samme feltet. Nå har Norge også tatt det første steget mot et ekte CCS-marked, gjennom prosjektet Northern Lights.
Men foreløpig er hele markedet langt fra der det trenger å være. Innen 2030 skal det fanges, transporteres og lagres 50 millioner tonn CO₂ hvert år i EU. Innen 2050 skal det tallet være 450 millioner tonn CO₂ i året.
– Antakelsene om hvor mye lagring det faktisk blir i 2030, er altfor optimistiske, sier Andrew Cavanagh til Energi og Klima.
Han er geolog og har forsket på CCS i to tiår, blant annet for Equinor. Nå jobber han ved universitetet i Edinburgh. I en rykende fersk artikkel skrevet sammen med Toby Lockwood, forsøker han å skjære gjennom «en storm av anslag, mellomrom og prosenter» knyttet til lagringsprosjekter rundt om i Europa.
– Når vi går gjennom hvert enkelt prosjekt og gjør realistiske sannsynlighetsvurderinger, lander vi mye nærmere en situasjon der kapasiteten for lagring blir på 25 til 40 millioner tonn i året – ikke 50 eller 100, slik mange hevder, forklarer Cavanagh.
Forskningen strider med argumentene fra energiminister Terje Aasland, som på energidialogen med EU fredag 21. november pekte på et stort behov for fangstprosjekter, slik at det blir mer CO₂ å lagre.
– Det viktigste nå er å få opp volumene, altså mengden CO₂ som skal fanges, sa Aasland til Energi og Klima.
Dersom det blir mer fangst, blir det naturlig også mer penger å tjene på lagring.
De britiske forskerne mener problemet er motsatt.
– Hvis man ser på fangstprosjektene i drift, under bygging og de som venter på investeringsbeslutning mellom 2026 og 2028, så ligger behovet på mellom 100 og 155 millioner tonn CO₂ i året. Med andre ord er det en grunnleggende ubalanse i systemet allerede før markedet er ordentlig etablert, forklarer Lockwood, som er tilknyttet klimaorganisasjonen Clean Air Task Force.
De to forskerne fremhever også en stor ubalanse i det som finnes av lagringsprosjekter i Europa. Mesteparten er konsentrert i Nordsjøen. De to største nasjonene er Storbritannia og Norge, med anslag på henholdsvis 25 og 12 millioner tonn lagret i året innen 2030.
Det er betydelige kostnader knyttet til å transportere CO₂ over lengre avstander. Det vil dermed bli en stor mangel på lagringsplass i Sør- og Øst-Europa, der land som Hellas og Bulgaria kun ligger an til å bygge ut lager til en million tonn i året innen 2030.
I et forsøk på å rette opp ubalansene har EU gjennom forordningen for nullutslippsindustri (NZIA), satt opp et krav til olje- og gassprodusenter i EU om å bygge lagerkapasitet i EU med kapasitet på 50 millioner tonn i året innen 2030.
– Poenget er ikke om vi når 50 millioner tonn eller ikke, men om markedet legger grunnlaget for vekst etter 2030. Det virkelige gjennombruddet vil komme mellom 2028 og 2035, når ETS-prisen stiger, gratis kvoter fases ut, og industrien får et sterkt insentiv til å betale for permanent lagring, sier Cavanagh.
Et av de største hindrene er ikke tekniske, men byråkratiske. I løpet av de kommende årene vil myndighetene i europeiske land motta en bølge en med søknader, som tar tid å behandle. I tillegg er det fortsatt usikkerhet hos selskapene om det vil lønne seg å bygge ut lagring.
– Så mange prosjekter skyver på sine investeringsbeslutninger, i håp om mer forutsigbarhet senere, forklarer Lockwood.
Forskerne peker på tre behov for å skape et mer velfungerende marked: For det første bør Norge integreres fullt ut i EUs planer. Det vil si at Norge bør innlemme den styrende rettsakten, forordningen for nullutslippsindustri (NZIA). Forordningen er foreløpig til vurdering for EØS-relevans, sa næringsminister Cecilie Myrseth til Energi og Klima forrige uke.
– Norge er helt sentralt i den første fasen. Northern Lights og de nye lisensene er i praksis Europas kapasitet før 2030. Men hvis EU ikke anerkjenner norsk lagring innenfor NZIA, kan det begrense hvor attraktivt norsk sokkel er for EU-industrien, sier Lockwood.
For det andre bør det bygges infrastruktur som kan transportere CO₂ i rør til lager i Nordsjøen.
Og for det tredje må det bli tillatt å bygge CO₂-lagring på land, slik at markedet kan bygges ut i Sør-Europa.
Forskerne frykter at det er i ferd med å etableres parallelle markeder.
Du får ett marked for lagring i EU, som er det selskapene må bruke for å oppfylle lovpålagte krav, og ett i tredjeland som Norge og Storbritannia. Det er ikke ideelt, for det presser industrien bort fra de mest modne og trygge lagringsressursene, sier Lockwood.
Philippe Bédos Ulvin i Brussel er korrespondent for Energi og Klima, Norsk klimastiftelses nettavis. Stillingen er støttet av Agenda Vestlandet, Fritt Ord og Bergesen-stiftelsen.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!