Herold

Lokal krigshistorie blir ikke omskrevet eller skrevet på nytt; i beste fall blir den fortalt på en måte som gjør oss i stand til å kanskje forstå og se krigshistorien i et større bilde.

Del en av to artikler om Esther Øysteinsland

Når man legger frem en historie, er det fristende å fremstille opplysningene på en måte som skaper «nye historier». Vi må aldri glemme at historie ikke er ren vitenskap; den rommer også en form for fiksjon. Det er lett å tolke det man finner ut. Det som her presenteres, er kronikkforfatterens perspektiv på de lokalhistoriske hendelser, som ikke blir omskrevet eller skrevet på nytt; i beste fall blir de fortalt på en måte som gjør oss i stand til å kanskje forstå og se krigshistorien i et større bilde.

Bak fasaden på Helle

I skyggen av den tyske okkupasjonen av Norge, hvor krigen maler landskapet grått og dystert, fylles hverdagen til den unge kvinnen Esther Øysteinsland med ordinære oppgaver hjemme på heiegården i Kvås i Lyngdal. Men livet hennes er i ferd med å bli langt mer dramatisk enn hun noensinne kunne drømme om.

Når Gunvald Tomstad trenger hjelp fordi han ikke har kapasitet til å drive gården alene, samtidig som han bedriver illegalt arbeid for motstandsbevegelsen, blir hun håndplukket av den høyt aktede bedehusmannen og emissæren Fredrik Grøvan. Som den utvalgte hushjelpen på Hellegården, et sted hvor motstandsbevegelsens hemmeligheter veves inn i hverdagen, bærer hun nå på en tung byrde – hun er en del av et nettverk som kan endre skjebnen til mange. Farene er til stede hver dag, hver time og hvert minutt.

Selv om hun får lite informasjon om hvem Tomstad egentlig er, er hun sikker på at han er en mann å stole på; Emissæren har fortalt henne at Gunvald er en veldig god venn av ham, og det er viktig at Tomstad får avlastning og hjelp til gårdsdriften etter forslag fra motstandsmannen Pål Eiken. Tomstad hadde diskutert dette på forhånd med ham, og i et brev til Odd Starheim, og bedt om en hushjelp av Sofie Rørviks kaliber, som allerede var involvert i motstandsarbeidet.

Cheese-gruppen og det farlige dobbeltspillet

I denne tiden med stor usikkerhet har det blitt opprettet en hemmelig organisasjon kalt Cheese. Denne gruppen, som får sin start på gården Helle i januar 1941, dannes på initiativ fra den britiske Special Operations Executive (SOE) for å drive etterretning og sabotasje. Målet for SOE var å forstyrre den tyske okkupasjonsmakten gjennom nålestikksoperasjoner som skulle lure tyskerne til å plassere flere hundre tusen soldater i Norge, styrker som kunne vært brukt på Østfronten eller langs strendene i Frankrike. SOE ble opprettet som et motstykke til Hitlers etterretning.

Cheese-gruppen får raskt en sentral rolle i organiseringen av motstandsarbeid på Sørlandet, spesielt i Flekkefjord-området. Tyskerne hadde allerede et sterkt nærvær, inkludert flere Abwehr- og Vertrauenmenn/fortrolige/tillitspersoner (V-menn) i regionen.

En radiosender, plassert i et lite rom i 2. etasje på Helle, er hjertet i denne operasjonen. Den representerer den første toveiskontakten Norge har med britiske og norske myndigheter i London.

Bak senderen står Gunvald Tomstad, som skal leve et farlig dobbeltliv som både SOE-agent og medlem av Nasjonal Samling (NS). Medlemskapet var godkjent av viktige organisasjoner og personer, inkludert Tronstad i NORIC 1 1, justisminister Terje Vold og den britiske ledelsen i SOE. Dette dobbeltspillet krevde stort mot og kløkt. Tomstads effektive medlemskap i NS skjermet senderen for kontraspionasje og bidro til at den opererte lengst under krigen.

Fra Helle ble en mengde opplysninger av interesse for London sendt, for eksempel om tyske krigsskip, troppeforflytninger og utbygging av flyplasser. Flere sabotasjeaksjoner og arrestasjoner ble avverget, og mange liv ble reddet.

Tomstad fryktet like mye å bli drept av motstandsbevegelsen som av tyskerne, og historien må ikke glemme at han i utgangspunktet var pasifist. Han mottok senere brev fra Kong Haakon som bekreftet hans innsats betydning.

Den tause hushjelpen

Hver morgen står Esther opp tidlig. Bak hverdagslige gjøremål på gården skjuler det seg en intens bevissthet om farene. At hun også er kurer og frakter meldinger fra senderen på Rudjordsheia, gjør ikke presset mindre.

For å lykkes, måtte hun opprettholde bildet av en troskyldig hushjelp. Når hun var på ærender i Flekkefjord, småløp hun for å underbygge inntrykket av å være en tullete hushjelp som jobber for «nazisten på Helle.» De stygge blikkene og ukvemsordene ga henne den bekreftelsen hun trengte på at skuespillet lyktes, selv om det var en tung byrde.

Som hushjelp for Tomstad, en mann med tette bånd til okkupasjonsmakten, balanserte hun daglig på en knivsegg. Lokalsamfunnets sterke motvilje mot Tomstad veide tungt.

Esther ble en mester i distraksjon. I samvær med de beryktede tyske offiserene Friedrich Lappe og Hans Fritz Lipicki lærte hun å late som hun var den «tullete hushjelpen,» en uskyldig kvinne med lette latterutbrudd. Når kritiske røster konfronterte henne med valget om å jobbe for nazisten, bortforklarte hun det med frykt for hevn mot familien.

Hennes tause motstand tok også form i små handlinger. En gang serverte hun tyskerne melk forurenset av møkkete ku-klover, en liten form for rettferdighet hun følte var perfekt for okkupasjonsmakten.

Presset var enormt. Gunvald Tomstad lot en tyskvennlig politifullmektig ved navn Fritjov Kjærstad bo på gården som et alibi, rett ved siden av rommet der viktige sendinger foregikk. Esther spurte gjentatte ganger om å få en blåsyrekapsel, en forsikring mot den grusomme torturen hun visste ventet hvis hun ble tatt.

Tyskernes blindhet

Tyskerne og NS-folk hadde ofte festligheter på gården, med store mengder alkohol. Esther passet da på at ingen kom til gården og avslørte motstandsarbeidet.

Esther spilte rollen som intetanende hushjelp så godt at hun ble beordret av Lappe – en ekspert på etterretning – til å drive gården videre selv etter at Tomstad hadde rømt. Hun måtte levere melk, smør og fløte til nazireiret på Lilleheia. At de intelligente offiserene Lappe og Lipicki ikke skjønte at gårdsdriften var for liten til å skjule hemmeligheter, kan hun i stor grad bære æren for.

Det ble en ytterst pinlig affære for den tyske ledelsen, og spesielt for Gestapo-sjefen Rudolf Kerner, da de senere oppdaget hvordan hun og Cheese-gruppen hadde lurt dem. Tyskerne var besatt av å finne senderen. Flere ganger trodde de at de hadde peilet den inn mot Helle, men slo seg til ro med at det var Tomstads hus – Hirdførerens hus – og rev kledningen av nabohuset i stedet. Da de ikke fant senderen, ble alle mennene i dalen arrestert. Tyskerne brukte store ressurser, inkludert soldater utkledd som bærplukkere, for å finne senderen.