Herold

Dette er artikkel to omkring krigens gang i vårt historie og om hvordan Esther Øysteinsland lurte Gestapo fra innsiden. Den første artikkelen sto fredag 19. desember. Her får vi et innblikk i hvilken rolle Esther Øysteinsland spilte under krigen. Kronikken er basert på forfatterens perspektiv.

Del to av to artikler om Esther Øysteinsland

Noen måneder etter at Gunvald Tomstad hadde flyktet, døde Esthers mor, og Esther fikk dra hjem til Kvås. Her trodde hun at hun var trygg og prøvde å leve et normalt liv i et års tid.

Dessverre fikk Torleiv Øymoen, en norsk angiver i samme kategori som Henry Rinnan, opplysninger som førte til at bortimot 200 motstandsfolk ble avslørt, og Esther ble arrestert. Hun ble ført til Kristiansand kretsfengsel, for siden bli overført til Arkivet, Der ble hun avhørt av den svært sinte og aggressive SS-Hauptscharführer og sadisten, Hans Lipicki. (Det opereres med flere fornavn; Hans, Fritz og Johann er nevnt)

På Arkivet i Kristiansand, som kalles «skrekkens hus,» ble hun utsatt for brutal tortur. Hun ble pisket, brent og utsatt for forferdelige smerter. Metoder som fikk selv de mest hardføre til å tvile, ble brukt mot henne.

SIPO og Gestapos brutalitet

Fra 1942 til 1945 fungerte Arkivet som politistasjon for SIPO, det tyske sikkerhetspolitiet. Gestapo var den operative organisasjonen i SIPO og ansvarlig for faktiske arrestasjoner og tortur. Gestapo-sjefen i regionen var Rudolf Kerner.

SIPO besto av fire hoveddeler:

Sikkerhetspolitiet (SIPO): Overordnet enhet for etterretning og innenrikspolitikk.

Gestapo (Geheime Staatspolizei): Det hemmelige politiet, ansvarlig for å undertrykke politisk opposisjon.

Kripo (Kriminalpolizei): Ansvarlig for alminnelig kriminalitet, men også politisk uorden.

Abwehr: Den militære etterretningstjenesten.

Tyskerne lyktes godt i å rekruttere medløpere og angivere på Sørlandet (Over 100 personer). Sivile ansatte, som tolker, kunne være involvert i avhør og tortur. Gestapo brukte også pressede motstandsfolk som informanter og lokkefigurer, noe som skapte dyp mistillit i motstandsbevegelsen. Angiveri var godt betalt, med tilgang til lønn, alkohol, sigaretter, kjøtt og melk.

Over 3000 personer fra hele landet skal ha blitt satt i tysk fangenskap på Arkivet i denne perioden. På Arkivet var «skjerpet forhør» regelen, ofte innledet med fysisk trening som lange knebøy, etterfulgt av brutal vold. Torturen inkluderte slag med pisk med blykuler (kjent som «katten»), gummikølle, og krumstilling (bundet med hender og føtter samlet på ryggen). Hans Lipicki ble knyttet til hele 130 torturtilfeller, tett fulgt av nordmannen Ole Wehus, som senere ble henrettet. Avhørene startet ofte med: «Vet du hvorfor du er arrestert.."?

Esthers mot og sår

Hver gang Esther ble brakt til bristepunktet, vurderte hun selvmord. Til slutt ble smertene for mye, og hun kom til å røpe noen ubetydelige navn. Flesteparten var tilfeldig valgte personer langs hennes rute fra Helle til Flekkefjord, som ikke hadde noe med motstandsbevegelsen å gjøre. Andre var motstandsfolk hun visste hadde kommet seg i sikkerhet. Dette kjøpte henne et kjærkomment opphold fra torturen. Hun prøvde å ta sitt liv flere ganger, men ble reddet av fangevokterne.

En ung mann fra Farsund, Leif Rudjord, som selv led under tortur på Arkivet, vitnet om en dramatisk scene: Esther var bundet på hender og føtter, hengt opp i en arkivstang med en stråleovn plassert under seg. En brutal gestapomann slo henne over ryggen.

En norsk vakt på kretsfengselet skrøt til den unge kvinnen Anne Maria Rudjord fra Kvås: «Esther er den tøffeste og modigste kvinnen jeg noen gang har møtt.» Historiene om mot og styrke holdt ånden oppe i en tid da håpet var tynt. Senere ble det kjent at torturen på Arkivet var grusom – muligens verre enn det som skjedde på Victoria terrasse i Oslo. De som hadde overlevd Grini kalte Arkivet det forferdeligste torturstedet av de alle.

Lipicki forsvinner sporløst

Gestapisten Hans Lipicki ble tvangssendt til Tyskland, angivelig på grunn av hans sadistiske tortur av fanger. Lipicki var så voldelig og uforutsigbar at han ble sett på som et problem, selv av Gestaposjef Kerner. Sipo-ledelsen i Oslo fikk også kjennskap til hans grove rusmisbruk i tjenesten, som også involverte amfetamin (av tyskerne kalt «Panzersjokolade»).

Ingen vet hvor Lipicki ble av etter at han returnerte til Tyskland, selv om han ble etterlyst av krigsdomstolen.

Angiveren Torleif Øymoen, som følte seg forfulgt av begge sider, hevdet i rettsoppgjøret etter krigen at han oppsøkte Lipicki i Essen i januar 1945, tidlig en morgen. Øymoen hadde dratt for å utføre arbeidstjeneste i Tyskland. Da Lipicki åpnet døren iført pysjamas, hevdet Øymoen at han skjøt ham. Denne forklaringen fremstår som fantasifull og lite troverdig, spesielt siden et slikt drap ville blitt etterforsket av tysk sikkerhetspoliti. I mars samme år ble Essen kraftig bombet av allierte fly, noe som kan ha gjort at opplysninger om hans skjebne forsvant. Hva som faktisk skjedde med «Dyret» Lipicki, forblir et mysterium inntil videre!

Livet etter krigen

Etter den grove torturen på Arkivet, ble Esther sendt til fangeleiren på Grini. Til tross for de tøffe forholdene, var overgangen en lettelse og et pusterom fra torturen på Arkivet. På Grini møtte hun likemenn som delte hennes skjebne. Her overlevde hun på potetskrell og matrester under svært tøffe forhold.

Da hun etter frigjøringen forlot Grini, bar hun med seg svære traumer og mareritt. I årene som fulgte flyttet hun til USA etter å ha giftet seg med krigsseileren Martin Larsen i New York i 1948. De fikk to barn, men Martin døde i 1958. Esther flyttet tilbake til Norge på 80-tallet og bosatte seg i Kvinesdal.

Hun nektet lenge å dele sine opplevelser med barna, da det ga henne for mye smerte. I sine siste år begynte hun likevel å fortelle, og det er disse historiene som danner grunnlaget for beretningen om motstandskvinnen Esther. Hun døde 5. desember 1992 på Kvinesdalsheimen, 76 år gammel, sliten og preget av sin innsats for et fritt Norge. Et par år før hun døde, viste hun en lokal mann arrene på ryggen, som bar vitnesbyrd om de smertefulle opplevelsene fra torturen.

Esther Øysteinsland var ikke bare en hushjelp; hun var en modig motstandskvinne som beviste at selv de mest utsatte kan kjempe mot ondskap. Hennes liv vil for alltid bli husket som et monument over den stille, utrettelige styrken og motet som preget så mange kvinner under krigen.