Herold

Det regner igjen. Utenfor vinduet høljer desemberregnet ned i Kjerringvik og Larvik. Vannet samler seg i gatene rundt oss, langs Farriselva og på jordene. Vinteren lar vente på seg, slik den så ofte gjør nå. Like sikkert som regnet faller, vokser også minnene om hvordan desember en gang var.

Jeg ser for meg barndommens desember: knitrende snø under støvlene, frostrøyk i luften og lys i vinduene. Skiturer på jordene, akebakker som faktisk hadde føre og en julestemning som satt i både kropp og sjel. I år, som så mange år før, er det regnet som har preget juleforberedelsene.

For mange av oss har den tradisjonelle «hvite julen» blitt et nostalgisk ønske mer enn en realistisk forventning. Mildere vintre og mer nedbør har gjort desember i Vestfold grønnere og betydelig våtere. Regnet har blitt normalen. Den gamle julepostkortutgaven av Larvik i snø virker stadig fjernere.

Men hva gjør det med oss?

For noen oppleves fraværet av snø som et tap. For barn som vokser opp nå, er kanskje ikke snøen lenger en selvfølgelig del av desember. Glatte fortau, våte sko og sølepytter erstatter akebrett og snøballer. For mange voksne betyr regnet også praktiske bekymringer: fulle sluk, vann som samler seg der det ikke skal, og en følelse av at infrastrukturen stadig settes på prøve.

Samtidig kan det være noe befriende i dette også. En regntung desember minner oss om at julen ikke først og fremst handler om vær og temperatur, men om nærhet, fellesskap og tradisjonene vi skaper sammen. En kveldstur med paraply, lys som speiler seg i vannet, og en varm kopp gløgg i hånden kan ha sin egen, stille stemning.

Regnet utfordrer oss til å redefinere hva julestemning er. Kanskje ligger den i lyslenkene som speiler seg i vannpyttene, i latteren rundt middagsbordet, i samtalene som varer litt lenger når mørket faller tidlig. Tradisjoner trenger ikke være statiske, de kan endre seg, tilpasses og fortsatt bety noe.

Julen handler om lys i mørket. Og selv når regnet trommer mot rutene og gjør desemberkveldene enda mørkere, kan vi la våre egne lys skinne sterkere. Ikke for å erstatte snøen, men for å minne hverandre på at julens varme ikke kommer ovenfra, den kommer fra oss selv.

Så la det regne, også i Kjerringvik og Larvik. For i regnet finnes det poesi. Og i en våt desember kan vi fortsatt finne julens hjerte, kanskje litt mer bevisst enn før.

God jul, uansett vær.