Herold

For en som har sett verden brenne og horisonter vike, er det ikke de store monumentene som til slutt tar pusten fra en. Det er en liten barnehånd som søker din, og den stille erkjennelsen av at vi fremdeles kan bli overrasket over livets skjørhet.

Når man har passert livets middagshøyde, begynner man å telle velsignelser fremfor prestasjoner. Horisonten endrer seg; man ser ikke lenger bare fremover mot neste mål, men også nedover, mot de små føttene som nå tapper taktfast mot gulvet i gangen. For meg er den største velsignelsen å se flokken vokse. Hvert eneste barn som kommer til, føles som en stille protest mot tidens ubønnhørlige gang.

Når små barnehender griper fatt i bestefar, når de klatrer opp i fanget med en selvfølgelig tillit og gir de varmeste smil som finnes i hele verden, da skjer det noe med et bestefarshjerte. Det smelter, ja, men det fylles også av en nesten smertefull kjærlighet. I den varmen ligger det nemlig en dyp kime av ettertanke: Hva slags verden er det vi inviterer dem inn i?

Bekymringen i krybben

For mange år siden, da jeg var ung og verden lå åpen og uoppdaget foran meg, reiste jeg i Det Hellige land. Jeg sto i Betlehem, omgitt av støv og eldgamle murer, og kjente historiens tunge sus på nært hold. Det som slo meg den gangen, og som har brent seg fast som et bilde i sjelen, var ikke det glansede julekortmotivet vi ofte ser for oss. Det var det dypt menneskelige alvoret.

Den lykken de to i stallen følte da det lille barnet ble lagt i krybben, må ha vært så uendelig skjør. De må ha følt en glede vi knapt kan fatte, men jeg er overbevist om at den var filtrert gjennom en tung, mørk bekymring. De fryktet for barnets sikkerhet, for den usikre flukten som ventet, og for en verden som allerede da var preget av maktbegjær og uro. Stallen var ikke bare et fødested; det var et midlertidig skjulested i en verden i ulage.

Slik er det også i dag. Vi lever i en uforutsigbar tid der krig, konflikt og menneskelig elendighet dominerer nyhetsbildet hver eneste dag. Vi ser verdensledere styrt av egne egoer og kortsiktig makt, som sår angst og frykt i en befolkning som lengter etter fotfeste. I den enorme strømmen av flyktningbarn som i dag vandrer over piggtrådgjerder og kalde grenser, finnes det enkeltskjebner som bærer på en større dramatikk enn det den hellige familie gjorde for 2000 år siden.

Deres nød, deres tårer og deres vandring mot en lukket dør blir bare så sjelden gjenstand for vår folkelige fantasi. Vi har kanskje mistet troen på at verdens frelse kan ligge i hendene på et barn som fryser på en landevei i kveld.

Jeg har reist i mange deler av verden, og jeg har etter hvert utviklet en slags indre beskyttelse. Jeg har sett fjellkjeder strekke seg som ryggraden til eldgamle kontinenter, jeg har sett ørkener gløde som brent gull under en nådeløs sol, og jeg har seilt over hav som speiler himmelens uendelighet helt til horisonten viskes ut. Jeg har latt meg imponere og overvelde, men jeg har også merket at jeg har blitt blasert. Jeg har sett glitter og stas og jeg har vandret i katastrofeområder der barn, skinnbetrukne knokkelhauger har rakt en spe hånd mot meg og bedt om en neve ris.

Når inntrykkene blir for mange og for store, bygger hjernebarken en rustning. Vi slutter å gispe. Vi begynner å tro at vi har sett alt, at ingenting lenger kan ryste oss eller bringe oss ut av fatning. Vi ser på verden gjennom et filter av erfaring som av og til grenser til kynisme.

Det skjer noe magisk når julelysene tennes i mørketiden og og mørket legger et dempende teppe over støyen fra hverdagen. Duften av granbar, klementiner og nybakte pepperkaker sniker seg inn i huset og henter frem minner og følelser vi trodde var låst fast i barndommens rom.

Hjertet stanser et øyeblikk. Ikke av anstrengelse, men av en ren, ufiltrert skjønnhet som trenger rett igjennom rustningen. Selv i tungt regnvær klarer vi å nyte.

Den store forundringen

Det er som om naturen og høytiden sammen minner oss på en viktig sannhet: Selv om vi har sett det storslåtte og det eksotiske, finnes det fremdeles en enkelhet som har makt til å ta pusten fra oss. Julaften er det ultimate symbolet på dette. Den bringer oss sammen, ikke gjennom de store prestasjonene eller de dyre reisene, men gjennom den stille, varme forståelsen av at vi hører til hos hverandre. At vi har noe å dele som ikke kan måles i penger eller status.

Det som virkelig forundrer, ligger ofte nærmest hjertet. Vi har reist langt, vi har sett mye, men det som virkelig teller når regnskapet skal gjøres opp, er disse små, uventede glimtene av lys og nærhet. De minner oss om at verden fortsatt har plass til undring, selv når vi tror vi er ferdig utlært.

Midt i julefredens ro finner selv den mest reisevante sjel et nytt og uoppdaget landskap. Det ligger ikke i fjerne riker eller bak høye pass, men i det plaskende regnet utenfor vinduet, i den lune latteren rundt middagsbordet og i den varme lille hånden som tviholder i bestefars noe rynkete neve.

Og da, for første gang på lenge, kjenner vi det helt inn i margen: Vi kan fremdeles bli beveget. Vi kan fremdeles bli rørt til tårer av en julesang eller et barns glede. Verden er kanskje i ulage, og fremtiden kan virke mørk, men i dette lille, gyldne øyeblikket er vi fremdeles i stand til å undres. Og kanskje er det nettopp i denne evnen til undring – i dette åpne hjertet – at håpet for våre barnebarn og for hele den urolige verdenen vår ligger gjemt.

Jeg ønsker dere alle en riktig gud jul!

Kristen Munksgaard

Redaktør i Agder