Herold

Da rømmer man til fjells ...!

Kommuneøkonomi blir problematisk når regningen alltid går én vei. Når politiske prioriteringer blir for dyre, velger man ofte den enkleste løsningen: å sende regningen videre. Det er langt lettere å øke eiendomsskatt, parkering og avgifter enn å rydde i egen drift eller innrømme feil. Innbyggerne betaler jo uansett.

«Kjære innbygger, vi trenger bare 100 millioner til – det merkes sikkert knapt.» For kommunen betyr det levende musikk i gangene. For mange innbyggere betyr det enda en regning som må presses inn i et allerede stramt budsjett.

Slik blir innbyggerne kommunens økonomiske støtdemper. Når budsjettet sprekker, justeres ikke ambisjonene – avgiftene og skatt justeres. Risikoen ved dårlig styring flyttes fra beslutningstakerne til dem regningene lander hos – regninger som rammer sosialt skjevt. Kommunen slipper konsekvensene, mens innbyggerne brukes som en bufferkonto uten reservasjonsrett. I praksis fungerer vi som kommunens kredittkort – alltid tilgjengelig, aldri med tilbakebetaling.

La meg være helt tydelig: Jeg personlig har råd til økte kostnader. Økt eiendomsskatt eller dyrere parkering velter ikke min økonomi. Dette handler derfor ikke om meg. Det handler om dem som ikke har denne tryggheten. Det vet Bodø kommune – og innbyggerne fortjener et svar.

Det handler om eldre og minstepensjonister som bor i hus de kjøpte i en tid da bolig ikke var et luksusproblem. Hus som i dag kommer med vedlikeholdskostnader som knapt lar seg forklare, langt mindre bære. Det handler om familier og enslige som lever fra lønning til lønning, og som hver måned opplever at det er litt mindre igjen. Og det handler om dem som har blitt fattige i Norge de siste årene, etter inflasjon og økte levekostnader, men som sjelden nevnes når kommunebudsjetter vedtas – annet enn som en statistisk fotnote med fem varme middager i uken.

Disse menneskene har ikke flere lommer å hente penger fra.

Likevel er det nettopp disse som i praksis pålegges å sy på en lomme til. En ekstra lomme som må fylles, ikke fordi de har mer å gi, men fordi kommunen trenger et nytt sted å stikke hånden ned. Det er ryddig i regnskapet – men nådeløst i virkeligheten.

For mange handler hverdagen ikke om komfort, men om hvorvidt det er råd til et varmt måltid hver dag. Når kostnadene øker, må noe bort. Ofte er det varm mat, oppvarming eller andre helt grunnleggende behov. Dette er konsekvensene av politikk som behandler økte avgifter som nøytrale inntekter, uten å ta hensyn til hvem som faktisk betaler.

Det er sosialt pinlig at Bodø kommune har kjørt seg selv i grøften økonomisk, med god hjelp av storslåtte prosjekter, rettssaker og svak økonomistyring. Når regningen nå presenteres, er det påfallende stille om hva som faktisk er gjort for å rydde opp før man sender den videre. Å øke eiendomsskatten med 100 millioner burde være siste utvei, ikke første.

I klartekst: Hvilke kostnader er kuttet? Hvilke prosjekter er stanset eller nedskalert? Hvilke eiendommer er solgt eller tatt ut av drift? Hvilke deler av administrasjonen er redusert? Når svarene uteblir, er det vanskelig å tolke skatteøkningen som annet enn et forsøk på å skyve konsekvensene av dårlig styring over på innbyggerne.

Ifølge SSB/KOSTRA brukte Bodø i 2024 rundt 108 900 kroner i brutto driftsutgifter per innbygger, mot 105 400 i Tromsø og 93 800 i Trondheim. Over 15 000 kroner mer per innbygger enn Trondheim. Dette er ikke naturgitte forhold, men resultat av politisk styring over tid: stor bygningsmasse, høye faste kostnader og manglende vilje til å prioritere hardt nok.

Kommuneøkonomi er et særlig ansvar fordi innbyggerne ikke kan velge bort regningen. De kan ikke reforhandle eller melde seg ut. Når kostnadene ved dårlig styring skyves over på vanlige folk, svekkes tilliten til hele det politiske systemet. Det som er juridisk korrekt, blir politisk uansvarlig.

Nå skal byen ta imot NATO-personell. Velkommen til Bodø – her får du høyere skatt! Samtidig faller folketallet, boligmarkedet er svakt og ryktene om høye kostnader sprer seg raskt. Å forlate byen blir for mange den eneste måten å slippe stadig dyrere regninger på. Jeg bryr meg om disse menneskene. Det burde kommunen også gjøre. Når Bodø kommune dekker over egne feil ved å hente mer penger fra dem som allerede har minst, er det ikke bare dårlig politikk. Det er et svik.

Derfor må det helt grunnleggende spørsmålet stilles: Hvorfor er Bodø dyrere å drifte enn Tromsø og Trondheim? Hva klarer andre byer innenfor strammere rammer som Bodø ikke får til? Svaret skylder den politiske og administrative ledelsen ikke én debattant, men hele byens befolkning.

Innbyggerne fortjener ærlige svar, ikke stadig høyere regninger. Hvis Bodø kommune ikke evner å styre seg selv innenfor ansvarlige rammer, kan den heller ikke forvente at innbyggerne stille og rolig skal betale prisen for politisk svikt. Slik må en vanlig lønnsmottaker forholde seg til sin økonomi.

Nei – da er det bare å rømme til fjells, folkens.