Herold

Ett år gjemte mor alle julegavene i loftsboden. Jeg skjønner ikke at hun tok sjansen, for boden hadde inngang fra mitt soverom. Og selvfølgelig ville det gi meg, den mest nysgjerrige, og kanskje den mest uskikkelige av barna hennes, en unik mulighet til knipe på gavene.

Jeg visste jo at det var galt. Hver kveld lå jeg i sengen og veide for og imot. Skulle jeg ta en rask titt? Eller la være? En dag jeg var alene hjemme, ble fristelsen for stor. Jeg bare måtte finne ut hvilke gaver som var mine, og gjette hva det kunne være inni.

Det var skuffende få som var til meg. Men jeg fant i alle fall én. Så jeg tenkte at jeg kunne lirke limbåndet forsiktig av og kikke, og så lime det på igjen. Men da så jeg til min store skrekk at det var hull i papiret! Og gnagemerker etter mus på gaven! Å nei! Tenk om den var ødelagt! Jeg grøsset ved tanken på at det hadde vært mus i MIN julegave! Og de kunne komme tilbake.

Hva skulle jeg gjøre nå? Hvordan skulle jeg fortelle mor om musetrusselen, uten å avsløre hvordan jeg hadde oppdaget den?

Min 11 år gamle hjerne gikk på høygir. Scenario 1 var å fortelle mor om musenes ugjerninger, og risikere kjeft og straff for at jeg hadde sneket i gavene. Scenario 2 var å la naturen gå sin gang, og risikere at de kom til å gnage på flere gaver, kanskje flere av mine! Den tanken var ikke til å holde ut.

Jeg grublet og grublet. Til slutt kom jeg opp med en noenlunde vanntett plan. Så jeg tok på meg mitt beste pokerfjes, løp ned til mor, og ropte opphisset: «Mamma, mamma! Jeg hørte mus inne i loftsboden! Jeg vet jo at det er der du har lagt julegavene! Tenk om musene gnager på de!»

Mor tok beina på nakken og løp. Alle gavene ble omplassert, ikke aner jeg hvor. De neste dagene gikk jeg i helspenn, livredd for at mor etter nærmere ettertanke mente at oppførselen min hadde vært mistenkelig. Jeg ventet på at hun ville ha en alvorsprat. Men nei. Til min store lettelse sa hun ikke et ord om hendelsen.

Julekvelden kom. Da det var min tur til å åpne den myke pakken, måtte jeg fram med pokerfjeset igjen, og late som om jeg aldri hadde sett den for mine øyne før. Det viste seg å være et rødt skjørt, helt og fint. Og da tok mor ordet. Det stemte at musene hadde gnaget på julegavene (og det visste jeg jo!), og at de nesten hadde ødelagt skjørtet mitt. Men til alt hell var gnagehullet bare i sømmen, så hun kunne reparere det.

Så skjedde det noe uventet. Jeg fikk skryt! Jeg hadde jo vært så snarrådig da jeg hørte musene i boden, og varslet mor. Det hørtes nesten ut som om hun mente jeg hadde reddet hele julen!

Jeg syntes jo vanligvis at det var kjekt å få skryt, men akkurat denne gangen var bismaken sterk. Et øyeblikk vurderte jeg å bare avsløre alt. Men det ble med tanken. Jeg skjønte at det ville ødelegge julaften.

Jeg var glad den dagen da jeg vokste ut av det røde skjørtet. Jeg fikk alltid dårlig samvittighet av å se på det. Og jeg var effektivt kurert for behovet for å snike i julegavene. Det var uansett siste gang mor gjemte julegavene i loftsboden, så akkurat denne synden fikk jeg ikke anledning til å gjenta.

Sniking i julegaver har forresten gått i arv. Det er min yngste som er hardest angrepet, og det ville vært dobbeltmoralsk av meg å være altfor streng med henne. Da hun fikk pakke-kalender som liten, knep hun seg gjennom sine 24 gaver, og gjettet stort sett riktig på alle. Men da jeg spurte hvorfor hun fortsatte å knipe på en som hun visste var sjampo, svarte hun: «Nå prøver jeg bare å finne ut hvilket merke».