Herold

Julekalender, embed

*Ida Wirkola Arnesen (22), fra Arendal, men oppvokst i Alta. Bor nå i Oslo. Studerer media og kommunikasjon på UiO. *

Jeg føler at jeg har skapt arbeidsplassen min litt selv – i hvert fall det siste halvåret. Før sommeren ville jeg ikke sagt at jeg jobbet med sosiale medier. Da var det litt her og litt der. Nå føles det derimot som om arbeidsdagen min er mer der jeg vil at den skal være. Jeg jobber jo hjemme når jeg lager videoene. Kanskje jeg egentlig burde kommet meg litt mer ut, vært litt mer «AirPods på og jobbe et annet sted», for man blir litt gal av å sitte hjemme hele dagen. Det er veldig gøy, men det er også deilig å kunne ha et kontor og være sammen med andre folk. Det er fordeler og ulemper med å jobbe for seg selv. Når man jobber alene hver dag, og det er hovedinntekten, kan det fort bli litt ensomt. Men jeg liker det veldig godt likevel, selv om ulempen er at man stort sett er alene.

Jeg ble jo nominert til Vixen, men kom ikke videre som semifinalist. Og det skjønner jeg egentlig godt – det var folk som Håkon Stokke og Mathea Bjørndalen, som har holdt på mye lenger og har flere følgere enn meg. Likevel synes jeg det er litt stas å være med i samme sammenheng. Jeg var litt nervøs for å dra dit, men nå har jeg meldt meg på. Jeg kommer nok til å føle meg litt malplassert, som om ingen vet hvem jeg er, men det blir koselig. Det er jo veldig gøy å få litt anerkjennelse, spesielt etter å ha sittet hjemme i timevis og klippet og filmet. At noen på en måte sier: «Vi ser deg, dette gjør du bra.» Kommentarfeltet mitt er stort sett bare positivt, og folk er veldig engasjerte. Det gjør det ekstra motiverende å fortsette.

Ida Arnesen, rullefortelling

*Jeg har bestemt meg for å satse litt mer i år. *Før har jeg bare tatt imot samarbeid som har kommet til meg, men nå vil jeg også begynne å sende mail selv og ta mer initiativ. Det føles riktig, spesielt siden det går i en veldig god retning. Og hvis jeg en dag ikke vil holde på med det lenger, kan jeg jo i teorien bare slutte. Samtidig er det rart å vite at så mange følger med – rundt 50.000 mennesker. Når jeg er i Oslo og folk kommer bort til meg, blir jeg helt satt ut. Det er veldig spesielt. Men akkurat nå synes jeg alt er veldig gøy. Så får jeg heller ta konsekvensene senere, hvis jeg en dag ikke har lyst til å gjøre det mer.

Jo eldre jeg blir, jo mindre julefølelse får jeg. Jeg har alltid vært veldig glad i jul, men jeg merker at man lett kan bli litt skuffet når forventningene er høye. Jeg har egentlig et godt forhold til jul, men selve julestemningen mangler. Den har jeg ikke kjent ordentlig på de siste fem årene. Det har nok mye med eksamen og jobb å gjøre. Man har aldri helt fri – det er alltid noe skole eller jobb som surrer i bakhodet. Så selv om jeg liker jul, har jeg ikke helt den skikkelige juleviben.

Når det gjelder juletradisjoner, har vi egentlig veldig få. Det er litt kjedelig å si, men vi har aldri hatt så mange faste tradisjoner hjemme. Vi har noen små ting, selvfølgelig – som å spise middag litt sent på julaften. Og så samles hele familien første juledag, med tanter og onkler. Det er jeg kommet til Alta for nå, og det er det jeg synes er aller koseligst. Det er den ene tradisjonen vi virkelig holder fast ved. Ellers har vi ikke noe sånt «lille julaften med julegrøt og pynting av treet». Men det viktigste for meg er egentlig én ting: pinnekjøtt på julaften. Så lenge det er pinnekjøtt, er alt annet greit.

Ida sin jul

Når det gjelder juleønsker, ikke gaver, men et sånt ordentlig ønske, så synes jeg det er litt vanskelig. Men helt ærlig: Jeg er ganske redd for krig. Jeg går rundt og stresser mye med det, spesielt med alt som skjer i verden. *Så hvis jeg skal ønske meg noe, må det være at urolighetene roer seg litt, og at ting faller mer på plass det kommende året. *Det er kanskje ikke det mest spennende ønsket, men det er det som føles viktigst akkurat nå.

Bestemor døde for litt over tre år siden. Det føles som om noe veldig viktig forsvant da hun gikk bort. Hun var på en måte limet i familien, og etter at hun ble borte, merker vi det ekstra godt i høytidene – som påske og jul. Når store ting skjer, kjenner man tydelig at det er noen som mangler. Samtidig er det også noe med det å komme hit og få snø. I Oslo er det jo ingen snø nå, og det føles bare feil. Bestevenninnen min bor i Kristiansund, og der er det heller ikke snø. Hun, eller egentlig bestevennen hennes, sendte meg en video av et hus i nabolaget som var pyntet med masse julelys. Men uten snø rundt så det bare helt feil ut, nesten litt skummelt. Så ja – det er både savnet etter bestemor, og det at julen mangler det som pleide å gjøre den hel. Snøen, stemningen, og det at vi var sammen alle sammen.

Hvis jeg skulle vært med i en film hadde det vært Burning. Det er veldig utenfor min komfortsone, men jeg har sett den filmen åtte ganger bare fordi jeg syns det er så kult. Jeg tror jeg òg har sett alle de filmene mange ganger, de er dritbra. Det er både kult og det er humor i det, og den har alt.

KPs julekalender