Herold

Vi hører at barna sitter hjemme foran skjermen og ikke kommer seg ut, men rundt meg leker de hele tiden.

Jeg synes jeg ser og hører de hele tiden. I debatter. På TV. I podkaster. I paneler der såkalte eksperter sitter med det de selv tenker er fasit i hånd.

Men når alt kommer til alt er de gamle menn og damer som ikke lenger har fulgt med i tiden.

«Det er noe fint med å kunne si at alt var bedre før»

For om ikke så lenge har julen, og forhåpentligvis snøen, lagt seg over oss med alt den har. Juletrær som lyser.

Gaver som ligger og venter. Ribba som lukter fra kjøkkenet. Og alle barna som venter på julenissen.

Hvorfor dette behovet for å si at det var så mye bedre før? spør kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto.)

Men før den tid har kommet, klarer jeg ikke helt å la tastaturet kjenne på alt det fredfulle julen bringer med seg.

For ukentlig hører man om barn som ikke er som før i tiden. At barn ikke er like aktive. At de bare sitter hjemme foran en skjerm, som både fordummer og stjeler tid som de ellers kunne brukt på å komme seg ut.

Som de kunne brukt til å utvikle seg gjennom fysisk aktivitet. Som de kunne brukt til å bli den Leo Messi eller Therese Johaug de kanskje drømmer om å bli.

Men hvor sann er egentlig denne påstanden? I hvilken grad stemmer den med en virkelighet som fortsatt er der ute?

Ofte hører man at barn ikke er like aktive som før og bare sitter hjemme foran en skjerm, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto.)

For selv er jeg pappa til to (noe som selvfølgelig ikke er nok til å tro at jeg vet best) og jeg kan se hva som skjer rundt meg.

Og det er barn som leker. Hele tiden. I skolegården. I gatene. I hagen. Over alt der de finner plass til å løpe eller leke.

De dribler seg forbi snøskuffa som mor og far har lagt igjen på bakken. De spiller ishockey på en skøytebane som foreldrene har ordnet for dem.

«De leker der barn kan leke, til mørket kommer og foreldrene roper dem inn»

De kaster snøballer i en skolegård som aldri stenges. De gjør det barn i mange tiår har gjort: De leker der barn kan leke, til mørket kommer og foreldrene roper dem inn.

De leker der barn kan leke, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto.)

Så hvorfor denne forståelsen av at lek og fysisk aktivitet er noe som hørte fortiden til? Hvorfor dette behovet for å si at det var så mye bedre før?

Jeg vet rett og slett ikke, men jeg tror det er som veldig mye annet når alderen blir som den blir.

For det er noe fint med å kunne si at alt var bedre før. At løkka eller lekeplassen var et sted bare vi hadde. Sånn er jo vi mennesker.

Vi liker å snakke om det som en gang var. Det som en gang ble minner vi fikk for livet. Det som en gang var så fint at nåtiden er vanskelig å se.

Send oss din ytring

Lyst til å skrive? Kontakt gjerne oss i NRK Ytring med ditt innlegg. Retningslinjene finner du her.