Herold

Dette innlegget treffer, nettopp fordi det setter ord på en virkelighet mange kjenner, men få tør å si høyt.

Inkludering handler ikke om hvem som står på scenen, eller om fine ord i en tale. Det handler om hvem som faktisk opplever å høre til. Når barn sitter hjemme med klump i magen mens fellesskapet feires, må vi tørre å stille spørsmål ved om vi virkelig har fått det til.

Det er særlig sårt når de barna som strever mest de som skolen ellers er fullt klar over trenger ekstra trygghet blir usynlige akkurat i de øyeblikkene der «alle» påstås å være med. Da blir avstanden mellom ord og virkelighet veldig tydelig.

Takk for at dere deler dette. Det krever mot å løfte fram en erfaring som ikke passer inn i solskinnsfortellingen. Nettopp slike stemmer er viktige hvis vi skal komme nærmere et fellesskap som rommer alle også de stille, de sårbare og de som ikke orker scenelyset.