Herold

Inne på et sykehus sitter to voksne mennesker foran et speil, klare for en ny arbeidsdag. To vanlige mennesker med en uvanlig jobb.

Ansiktet sminkes, og et fargerikt antrekk kommer på plass. For dem er jobben en lidenskap, sykehuset en lekeplass, og målet enkelt: å skape magiske øyeblikk for verdens beste publikum.

På samme tid, på samme sykehus, ligger mange barn. Små og store, syke barn som egentlig skulle vært hjemme – i barnehagen eller på skolen – med lek, vennskap og latter. Men livet har tatt en uventet vending. For noen har det blitt en kamp mellom liv og død. Latter er blitt til tårer, og fremtidens drømmer er uvisse.

Heldigvis er barna aldri alene. Ved siden av sykehussenga sitter mamma og pappa – barnets store helter. Til tross for redsel og maktesløshet våker de over sine små engler.

Så, midt i stillheten, høres en munter lyd fra gangen. Det banker forsiktig på døra. Én gang. To ganger. Døra åpnes på gløtt, og to vennlige ansikter kikker inn. Så kommer de inn – med røde klovneneser, rare hatter og bjeller som klirrer. Sykehusklovnene er på besøk.

Det blir et uforglemmelig øyeblikk. Latter fyller rommet. Hatter setter seg fast i gardiner, munnspill spiller lystige toner, og for en stund er sykdommen glemt. Det er ikke alle forunt å få besøk av ekte klovner.

Når besøket er over, senker stillheten seg igjen. Men så ser alle det – ei blå fjær som har løsnet fra klovnens hatt. Den danser i lufta før den lander på hodeputa. Mamma og pappa ser på hverandre og smiler. Noe har skjedd. Kjærligheten og kampviljen er tilbake. Uten ord er budskapet klart: Du skal bli frisk.

Og mens familien holder hender, går to sykehusklovner videre i korridorene. Klar for å skape nye magiske øyeblikk – med verdens beste medisin: latter og glede. Dog med én blå fjær mindre i hatten.

Takk til sykehusklovnene for at dere finnes – og for den fantastiske jobben dere gjør.

Historien er fiktiv, men inspirert av ekte fortellinger og glimt fra det fantastiske arbeidet sykehusklovnene gjør. Hver dag, hele året – men kanskje aller mest som et lyspunkt for de tapre barna og familiene som må tilbringe jula på sykehuset.