Herold

Problemet er langt større enn at sykepleiere ikke har råd til leilighet på Grünerløkka.

Mye kan sies om boligmarkedets feil og mangler. Det bygges for få boliger. Prisene er for høye i storbyene. I mange utkantstrøk er markedet i ubalanse, og det mangler rett og slett hus til alle. Mer enn det meste annet bidrar boligen vår til å forsterke og bevare forskjeller.

Til sist kan et dysfunksjonelt boligmarked gå utover tilliten.

Et problem det blir snakket langt mindre om, er hvordan boligmarkedet ødelegger for det som vil bli vår kanskje største utfordring framover – hvordan skal vi gi god og tilstrekkelig eldreomsorg?

I alle år har vi snakket om å tilrettelegge lokalsamfunnet for de unge. Nå er det på tide å snu opp ned på gamle tankemønstre. Framover må vi tilrettelegge bedre for de eldre. Ikke minst av hensyn til de unge.

Hvert år lanseres sykepleierindeksen, som viser hvor mange boliger en enslig person med sykepleierlønn har råd til. I Oslo er det svært få.

Et langt større samfunnsproblem enn det brennhete boligmarkedet i Oslo, er gamlemor som bor i et trekkfullt gammelt hus på det ytterste nes. Selger hun huset, får hun knapt en skoeske igjen for pengene dersom hun vil kjøpe seg en lettstelt liten leilighet i kommunesenteret.

Prisen på nybygde, funksjonelle leiligheter er langt høyere enn verdien av den store eneboligen. I tillegg er byggekostnadene så høye nå, at det bygges svært lite nytt. Mye av det som bygges er i tillegg dyrt, om det er omsorgsboliger eller penthouseleiligheter.

Dette er et større strukturelt problem enn at en del eldre ikke får igjen verdien på boligen sin.

*Og større skal problemet bli. *

Den krevende kombinasjonen av at vi blir flere eldre, vi kommer til å leve lengre, mens det blir stadig færre til å gi omsorg, gjør at vi må tenke helt nytt:

• Vi må innrette oss på å klare oss lengre selv. Færre vil ha mange pårørende, og de vil bo lenger unna.
• Stat og kommune må finne måter å løse omsorgsoppgavene til flere med færre folk.
• Legg til at stadig flere får demens, som gjør alderdommen tyngre for både pårørende, omsorgstjenestene og ikke minst dem som rammes.

Her er det en brøk som er langt unna å gå opp. Og boligmarkedet er et svært viktig hinder.

Ideelt sett burde flere forberede sin egen alderdom ved å tilpasse boligen eller flytte inn i en seniorvennlig leilighet. Med alt på ett plan, uten dørstokker, med naboer i samme situasjon og kort vei til lege, trening, apotek og pol.

Man skjønner man er innhentet av alderdommen når apotekposene blir tyngre å bære enn posene fra polet, som en gammel tante fortalte.

Dette er ikke bare en måte man kan klare seg hjemme alene lenger. Man kan både forebygge ensomhet, dra nytte av fellestjenester og ikke minst spare helsevesenet.

Dette er rett og slett en del av den fryktede kommunekollapsen.

For hvor mye tid bruker ikke hjemmesykepleiere og andre hjelpetjenester i bil? Det tar tid og ressurser å kjøre kommunen rundt for å bytte et kateter i sør, sjekke blodtrykk i nord, levere mat og medisiner i vest og gi omsorg og pleie i øst.

Det er mange grunner til at det blir slik. Budskapet om å ta mer ansvar for egen alderdom, er lite populært. Om det er aldri så sant. Det fikk tidligere helseminister Ingvild Kjerkol erfare.

Mange eldre er nøkterne og vil helst ikke betale mer for mye mindre. Mange vil også helst bo hjemme, og motsetter seg naturlig nok endring. De som flytter inn i leiligheter, er gjerne friske par med god økonomi.

Et helt annet boligmarked ville gjort både alderdommen og omsorgsoppgavene enklere. Men som med boligpolitikken generelt, er dette langt unna hva politikerne gjør seriøse grep for å endre.

For dette samfunnsproblemet lar seg ikke løse med flere sykepleiere alene. *Med eller uten leilighet på Grünerløkka. *