Herold

Jeg har bodd i England i to og et halvt år nå. Hvert år når julen nærmer seg, gjør jeg et ærlig forsøk på å forklare hvilke tradisjoner som betyr mest for meg – og ja, for mange andre nordmenn i dette langstrakte landet – i håp om å mane fram litt julestemning også der nede i Manchester.

Problemet er bare at det er nesten umulig å gjøre dette uten å fremstille mitt kjære hjemland som et slags bakvendt nisseland.

Har du for eksempel noen gang prøvd å forklare Luciafeiringen på engelsk?

*– Well, you see, we dress up in long white gowns, everyone holds a candle and sings, pleier jeg å starte. *

Det er som regel her det stopper opp.

Før noen forsiktig spør om dette har noe med en annen amerikansk organisasjon å gjøre – kjent for hvite drakter og hodeplagg.

Etter litt panisk skadebegrensning får jeg presset inn at det egentlig handler om en italiensk jente som ble brent på bål for veldig lenge siden fordi hun var en heks. Derfor spiser vi gule boller med safran. Og så velger vi gjerne en blond jente som får en lyskrone på hodet og blir selve Lucia.

Jeg hører jo selv hvor fullstendig sprøtt det høres ut.

Og apropos mat: Vi spiser jo ikke bare risgrøt fordi det er koselig. Vi gjemmer nemlig én mandel i grøten. Én.

Hele familien sitter i stillhet og mistenksomhet og tygger forsiktig, mens alle diskret følger med på hverandres ansiktsuttrykk. For den som får mandelen, vinner.

Hva vinner man?

En gris.

En marsipangris, riktignok. Men fortsatt. En gris.

Hvorfor vi gjør dette, har jeg faktisk aldri klart å forklare – verken på norsk eller engelsk.

En annen tradisjon jeg sårt savner fram mot jul, er Jul i Blåfjell. Oscar-vinnende adventsprogram i mine øyne, laget lenge før jeg selv ble født. Men tidløst er det. Og her er det egentlig bare å gi opp å forklare engelskmennene.

– Yeah, you see, it’s about some blue Santa clauses living inside a mountain.

Stillhet. Forvirring.

For nissen bor jo på Nordpolen. Og han er rød.

Nei, du skjønner, vi har både røde og blå nisser. De røde bor i fjøset, og de gir vi risgrøt. Mens de blå sørger for at himmelen blir blå rett før det blir mørkt. Og hvis de er utenfor fjellet for lenge, dør de.

Sånn er det bare.

Hvis de fortsatt henger med etter dette, kan jeg alltids dra fram julebukk. For rundt juletider kler norske barn seg ut i tilfeldige kostymer, går fra dør til dør, synger en sang – og forventer godteri.

Nei, det er ikke Halloween. Det er jul.

Noen ganger er det barn. Noen ganger er det voksne. Noen ganger er det helt uklart hvem som er hvem. Og ingen stiller egentlig spørsmål ved det.

Så kommer vi til selve julefeiringen. Og de svært strenge ritualene vi har rundt TV-titting på julaften.

– Yes, we watch this very old Czech version of Cinderella. Same time. Every year. One person dubbing all the characters.

Her har de som regel allerede falt av. De nikker høflig. Ingenting er overraskende lenger etter Lucia og Blåfjell.

Det de likevel synes er fascinerende, er at vi går rundt juletreet og synger. Frivillig.

Når jeg lister det opp sånn – lyskranser, blå nisser, grøt med skjult mandel, barn som tigger godteri i julen og tsjekkisk Askepott – skjønner jeg godt at det høres merkelig ut.

Men kanskje er det nettopp det som gjør at det føles som jul.