Herold

Den som trodde at Frua bare hadde sans for grisehoder og tradisjonsbunden fiskepudding fra Karl på Brygga, den tar absolutt feil. Den som husker henne, vet bedre. Også når det gikk mot jul hadde hun et søtt hjerte! Uten parenteser.

Jeg husker frukten som ble hermetisert. Og som ble tatt opp fra kjelleren på Knardal til jul. Først og fremst pærene, som Frua og jeg sammen hadde hermetisert. De var akkurat passe kokt og fortsatt lyse i farven. Frua serverte dem gjerne med en oppisket sjokoladekrem, som kom i et stettefat når det var desserttid.

For oss unge var det en favoritt.

Enda lekrere var kanskje de hermetiske plommene. Skinnet hadde vi flekket av, innen de gikk på glass. Da vi åpnet opp ble vi møtt av en sterk plommeduft. De ble servert utelukkende med pisket krem.

En populær juledessert var rimeligvis hennes karamellpudding, alltid kun laget med egg, melk og sukker. Altså ikke fløte. Om man bruker fløte, blir puddingen sittende fast i ganen, sa Frua. Ikke snakk om saken.

Kaker? Ja, naturligvis. Jul betyr kaker, men helst ikke kjøpt i en dagligvarehandel. Det blir bare vann, sukker og mel. Og lite smak. Gå til en conditor og bestill dine ønskemål i tide. Aller best kanskje om du baker selv.

Frua bakte selv. Naturligvis! Alle andre tanker ble forkastet i det øyeblikk de ble født. Syv sorter? Ja, minst.

Det måtte være fattigmann, hjortetakk (ikke smultringer), tyske skiver, riflekjeks, pleskner, berlinerkranser, sirupssnipper (ikke pepperkaker) og krumkaker. Av en eller annen grunn ikke goro (som betyr gode råd). Men så slang hun på en av sine hverdagsfavoritter: Sirupskladd og gul kake. Begge deler gikk til gode naboer – med ønske om en god jul. Denne gule kake hadde Frua et eget trix med. Jeg har forsøkt å lage, men slettes ikke så bra som originalen.

De kakene som trenge kjevling, de hadde hun en årviss hjelp til. Det var en dame som var kjær i vår bevissthet, Anna Ottersen. Anna var mor til travtrener Aasmund Ottersen. Hun var sterk og snill. Hun sto i anretningen og kjevlet på en kald marmorplate. Det var høytid i huset. Kakeboksene ble fylt. En etter en. Pappa gledet seg mest, for han var en kakemons, som aldri ble helbredet. Hun hadde en fascinerende og litt grov stemme, som vi barn likte.

Selvom Pappa snek, så var alle boksene lukket til Julaften etter middag. Da var vi der. Og etterpå da: Jo, klokken 20 ropte Frua: Julete. Hennes knallgode julekake med rosiner og sukat, bakt i brødform, servert med snør og en kopp rykende te. Og gamle Bestemamma, vår alles elskede, hun var med på gildet, selvom hun altså var født i 1856! Hun passerte de 100 – og holdt tale på jubileet. Vi hadde juler, bygget på tradisjon og kjærlighet.