Herold

Mens diskusjonen har rast om kunst på veggene i det nye helsehuset i Harstad, har hverdagen bak dørene fått langt mindre oppmerksomhet. Det er der verdigheten i helsetjenesten faktisk avgjøres.

Reagerer på kunst i helsehuset: – Passer ikke for barn

I år åpnet det nye helsehuset i Harstad – et moderne bygg som rommer legekontor, helsestasjon samt korttids- og rehabiliteringssenter. Et hus som skal signalisere trygghet, verdighet og omsorg. Likevel har det ikke vært tilbudet eller kvaliteten på helsetjenestene som har skapt størst engasjement i offentligheten, men et omdiskutert kunstverk på veggen i et venterom.

Det er samtidig viktig å understreke at dette ikke er ment som kritikk av de ansatte ved helsehuset. Tvert imot er teksten skrevet med stor respekt for en yrkesgruppe som allerede gjør mer enn det tiden strekker til, ofte under rammevilkår de ikke selv rår over.

Oppmerksomheten på feil sted

Når et familiemedlem blir lagt inn på et korttids- eller rehabiliteringssenter, skjer det sjelden uten forhistorie. For mange pårørende kommer innleggelsen etter lang tid der familie og nære i praksis har fungert som hjemmetjeneste. Mellom jobb, barn og eget liv har man båret ansvar for medisiner, måltider og oppfølging. Det gjøres av kjærlighet, men ofte på bekostning av eget overskudd.

Når innleggelsen endelig skjer, oppleves det som en lettelse. Ansvar deles, skuldre senkes, og man kan puste litt friere i vissheten om at fagfolk tar over.

Men også her følger hverdagen faste rammer. Behandling, legevisitt og fysioterapi foregår i hovedsak på dagtid. Når middagen er spist, gjenstår ettermiddagen og kvelden – lange timer for pasienter som ofte er slitne, sårbare og alene.

Mange trekker seg tilbake til rommet sitt for ro. Når energien er brukt opp og overskuddet til besøk ikke strekker til, blir rommet et lukket univers. For pårørende melder en ny bekymring seg: Ligger de vi er glad i ensomme, mens kveldene siger på?

Tunell-tull: Både kommunen og UNN kommer dårlig ut

Lange kvelder bak dørene

Samtidig er det et velkjent faktum at sykepleierne allerede er overarbeidet. De løper mellom oppgaver, prioriterer det mest nødvendige, og går ofte hjem med dårlig samvittighet – ikke fordi de mangler omsorg, men fordi tiden ikke strekker til. Nettopp derfor er det grunn til å stille spørsmål ved hvorfor enkle tiltak som kunne lettet på trykket, ikke er på plass.

Pasientene må i dag selv sørge for tilgang til TV-kanaler på rommene sine, enten ved å ta med eget TV-kort eller betale for en tjeneste. For mange er TV ikke luksus, men et vindu mot verden. En kjent stemme i et fremmed rom kan utgjøre en reell forskjell når kvelden blir lang.

Det er derfor positivt at det nå jobbes med å få lagt inn NRK-kanalene på pasientrommene. Dette vil kunne bidra til mer trygghet og gjenkjennelse i hverdagen for mange pasienter, særlig på kveldstid. Det er ikke en fullgod løsning på utfordringene som beskrives, men et viktig skritt i riktig retning.

Når ansatte allerede strekker seg lenger enn tiden tillater, og pårørende ligger våkne og bekymrer seg, bør vi spørre oss om dette virkelig er stedet å spare.

Fremdeles uvisst hva som skjer her: – Vi ønsker ikke å diskutere saken

Verdighet i praksis

Debatten om helsehuset i Harstad må løftes bort fra symboler og estetikk, og ned dit hverdagen faktisk leves. For bak hver dør finnes et menneske som venter på at kvelden skal gå, pårørende som håper stillheten ikke blir for tung, og ansatte som gjør sitt ytterste innenfor rammene de er gitt.

Verdighet i helsetjenesten handler ikke om hva som henger på veggene, men om hvordan det føles å være alene på et rom når dagen er over. Spørsmålet er derfor ikke om helsehuset er pent å se på – men om det er godt å være der, også når døren lukkes og natten kommer.

Reagerer på historien om Knut (82): – Ikke ideelt å sende pasienter hit og dit som en slags pakke

John Inges far ble flyttet fra sted til sted: – Lå i ti senger på tre måneder i Harstad