Herold

Reiseliv omtales ofte som en av Nord-Norges viktigste framtidige vekstnæringer. Samtidig er det uklart hvem som skal ta ansvar for kunnskapen næringen faktisk trenger. Det er et paradoks som fortjener en åpen debatt.

*De siste månedene *har jeg fått flere henvendelser fra reiselivsaktører i ulike deler av Nord-Norge. De uttrykker usikkerhet om hvor framtidig kompetanse og kunnskap for reiselivet skal komme fra. Noen sier det mer direkte: at UiT framstår som en stadig mindre relevant aktør for næringen.

Jeg gjør ikke slike inntrykk til bevis for hva universitetet «mener». Men når oppfatningen går igjen, er den et signal om et voksende gap mellom UiT og en næring som forventes å bli en av Nord-Norges viktigste vekstmotorer.

Reiseliv er for lengst mer enn et randfenomen. Det preger lokalaviser, kommunale planprosesser og hverdagslige diskusjoner i mange lokalsamfunn. Samtidig byr reiseliv på betydelige utfordringer, slik vi blant annet har sett i Tromsø og Lofoten, der spørsmål om arealbruk, boligmarked, ferdsel og brukerkonflikter har blitt stadig mer framtredende. Reiseliv former Nord-Norge økonomisk, sosialt og økologisk.

*Jeg leser *dette som et paradoks: samfunnet forventer vekst, profesjonalisering og «bedre besøksforvaltning», men kompetanseinfrastrukturen i landsdelen oppleves samtidig som uklar og svekket. Ved UiT finnes det fortsatt faglig kompetanse og forskning på reiseliv. Likevel er det vanskelig å overse at utdanningstilbud på feltet over tid er redusert og svekket. Sett utenfra forstår jeg at dette skaper usikkerhet om hvilken rolle universitetet ønsker å spille i utviklingen av framtidig reiselivskompetanse i nord.

Noe av misnøyen i offentligheten blir et symptom på dette. Jeg hører jevnlig klager, særlig i Tromsø, om at det jobber mange guider som ikke er lokale – eller ikke norske. Den kritikken treffer urettferdig, og bør ikke rettes mot guider som forsøker å etablere et levebrød. Men den peker samtidig mot et strukturelt forhold: Vi kan ikke forvente «lokal» profesjonalitet dersom det ikke finnes regionale løp som faktisk utdanner og rekrutterer folk inn i yrket.

Og her skjer det noe viktig samtidig: Det pågår nå et arbeid med guidesertifisering, både på Svalbard og på fastlandet – som regjeringen har iverksatt. Uansett hvordan en slik ordning ender opp, signaliserer den én ting: at reiselivet forventes å bli mer profesjonalisert, og at guider skal representere steder som Tromsø, Lofoten og Alta på en mer forpliktende måte. Da blir det et paradoks om sertifisering og forventninger øker, mens regionale utdanningsløp som kan levere denne kompetansen, er svake eller fraværende.

For 10–15 år siden framsto reiseliv som et tydeligere satsingsområde ved UiT. I dag er bildet mer fragmentert. UiT har et arktisk naturguidestudium på Svalbard, som mange vil beskrive som en suksess, men et tilsvarende tilbud finnes ikke i Nord-Norge der veksten og presset er mest markant. Tidligere fantes også initiativ, blant annet knyttet til guideutdanning i Lofoten. Slike løp er borte, og hvordan denne utdanningen ble til – og forsvant i omtrent samme tempo – er i seg selv en interessant studie.

Samtidig er det viktig å erkjenne at ikke all utdanning skal ligge ved universitetene. Flere steder – også i Lofoten – ser vi at fagskoler er i ferd med å etablere seg som sentrale aktører i utdanningen av framtidens reiselivsarbeidere. Det kan være klokt. Men da skylder vi næringslivet en offentlig rolleavklaring: Hva skal ligge hos fagskolene, hva er universitetets ansvar, og hvordan skal dette henge sammen dersom reiseliv faktisk skal være en langsiktig motor i nord?

Spørsmålet er derfor ikke om reiseliv «fortjener» kunnskap, men hvem som tar ansvar for den: Kunnskap som spenner fra drift og profesjonsutøvelse til naturforvaltning, lokalsamfunn, politikk og konflikthåndtering. Når reiselivsaktører spør hvor kompetansen i framtidens reiseliv skal komme fra, er det et legitimt spørsmål. Det fortjener tydelige svar – og konkrete tiltak.

Et naturlig sted å starte er enkelt: Hvis arktisk naturguide på Svalbard har vært en suksess, hvorfor finnes det ikke et robust, regionalt guide- og opplevelsesløp i Nord-Norge – der presset, veksten og behovet er markant?