Herold

Hva Stortinget ble fortalt – og hva som faktisk fulgte

I en nylig kronikk i Nordnorsk debatt reiser Karl-Wilhelm Sirkka spørsmål om den videre utviklingen av samiske rettigheter og arbeidet med Nordisk samekonvensjon. Denne teksten tar et steg tilbake og forsøker å forklare hvordan vi kom hit – med utgangspunkt i Grunnlovens §110a og de valgene Stortinget gjorde på 1980-tallet.

Da Stortinget i 1988 vedtok å ta inn §110a i Grunnloven (i dag §108), ble det fremstilt som et historisk, men samtidig udramatisk vedtak. Bestemmelsen skulle uttrykke statens ansvar for samisk språk, kultur og samfunnsliv. Den ble omtalt som programmatisk (det vil si ment som en politisk rettesnor, ikke som et rettslig bindende pålegg), veiledende og uten direkte rettsvirkninger. Den skulle ikke flytte makt, ikke gripe inn i politiske prioriteringer og ikke utløse konkrete rettigheter.

Omkamp om Nordisk samekonvensjon

Over tretti år senere er det åpenbart at dette bildet ikke stemmer. Grunnlovsbestemmelsen har utviklet seg til å bli et sentralt rettslig fundament for institusjonsbygging, rettighetskrav og ressursfordeling.

Resultatet er en betydelig maktforskyvning – fra politiske organer til rettslige vurderinger – særlig i spørsmål som gjelder areal, naturressurser og samfunnsutvikling i nord.

• Grunnlovens § 108: Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Denne kronikken handler ikke om hvorvidt samisk kultur skal vernes. Det er det bred politisk enighet om. Den handler om hvordan *et konstitusjonelt vedtak ble presentert, *hva Stortinget faktisk tok stilling til, og hvilke konsekvenser vedtaket i praksis har fått.

Et splittet utvalg – og et avgjørende veivalg

Grunnlovsbestemmelsen hadde sitt utspring i Samerettsutvalget og NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling.

Utvalget var langt fra enstemmig. Forslaget om å grunnlovsfeste et særskilt ansvar for samene ble vedtatt med et knapt flertall. Et betydelig mindretall advarte mot rettighetseskalering, uforutsigbar rettsutvikling og økt konflikt.

Mindretallet pekte på at Grunnloven tradisjonelt har vært universell, og at særbestemmelser for én gruppe kunne få konsekvenser langt utover det som var tilsiktet. Disse advarslene ble ikke avvist. Også flertallet anerkjente risikoen. Likevel valgte man å gå videre.

Hvordan forslaget ble solgt inn

For å forstå hvorfor Stortinget vedtok §110a, må man se på hvordan bestemmelsen ble rammet inn. I NOU 1984:18 ble det lagt stor vekt på at bestemmelsen:

• ikke skulle være rettighetsutløsende
• ikke skulle gi direkte rettsvirkninger
• ikke skulle binde lovgiver eller forvaltning

Den skulle fungere som en politisk rettesnor, ikke som et rettslig instrument. Dette var avgjørende for å få flertall. Hadde Stortinget blitt forelagt at bestemmelsen senere kunne brukes som grunnlag for rettslig overprøving av politiske vedtak, ville debatten vært en helt annen. Her ligger et sentralt poeng: konsekvensrommet ble systematisk nedtonet.

Grunnloven er ikke symbolpolitikk

Grunnloven er ikke et politisk manifest. Den er øverste rettskilde i norsk rett. Enhver grunnlovsbestemmelse vil før eller siden få rettslig betydning. Dette var kjent også på 1980-tallet. Risikoen ble eksplisitt drøftet i Samerettsutvalget. Likevel ble bestemmelsen presentert som om den i hovedsak var symbolsk.

Enten undervurderte man Grunnlovens virkning, eller så valgte man bevisst å tone den ned for å sikre vedtak.

Fra ansvar til rettighetsregime

Når staten i Grunnloven påtar seg et «særlig ansvar» for en definert folkegruppe, oppstår det over tid et motkrav. Ansvar på den ene siden gir rettighetsargumenter på den andre. §110a/§108 brukes i dag som:

• konstitusjonell forankring for statlige plikter
• tolkningsmoment i rettsanvendelsen
• legitimering av egne institusjonerSametinget fremstår dermed ikke bare som et politisk organ, men som et rettighetsbærende talerør.

Når det hevdes at staten ikke gjør nok, skjer det med henvisning til Grunnloven, menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser. Dette forklarer hvorfor bevilgninger til samiske formål i dag ofte begrunnes som pliktoppfyllelse, ikke bare som politiske prioriteringer. Det forklarer også hvorfor slike bevilgninger vanskelig lar seg redusere uten å utløse rettighetsargumentasjon.

Når vi zoomer ut: en internasjonal modell trer frem

Ser man utviklingen samlet – konstitusjonell anerkjennelse, egne representative institusjoner, særskilte rettigheter og økende innflytelse over land og ressurser – følger den i stor grad en kjent internasjonal modell for intern selvbestemmelse.

Denne modellen ble utviklet i FN-systemet fra 1960- og 70-tallet som et alternativ til løsrivelse. Den ble sett på som moderat og konfliktforebyggende, men erfaringene fra land som Canada, Australia, USA og New Zealand viser at den over tid har vært dypt systemendrerende. Den har flyttet makt, etablert parallelle institusjoner og skapt varige politiske spenninger.

Samiske rettighetsforkjempere var godt kjent med denne tenkningen. De hentet både språk og ideer herfra. Det avgjørende poenget er ikke dette i seg selv, men at helheten aldri ble lagt frem for Stortinget. I stedet ble modellen realisert trinnvis – hver del politisk akseptabel, samlet sett systemendrende.

Avstanden til 1984

I NOU 1984:18 ble det eksplisitt understreket at grunnlovsbestemmelsen ikke skulle utløse økonomiske krav eller fungere som fordelingsnøkkel. I dag er dette i praksis situasjonen. Avstanden mellom det Stortinget ble forespeilet og dagens realitet er betydelig – og nøyaktig den utviklingen mindretallet advarte mot.

Et nødvendig etteroppgjør

Når man ser utviklingen samlet, er det vanskelig å unngå spørsmålet:

Tok Stortinget stilling til hele styringsmodellen – eller bare til én isolert setning i Grunnloven?

Dette er ikke en påstand om skjulte planer eller løsrivelsesambisjoner. Det er et legitimt demokratisk spørsmål. Når et grunnlovsvedtak får konsekvenser som eksplisitt ble nedtonet i forkant, skylder vi oss selv å ta debatten i ettertid.

Spørsmålet er ikke om utviklingen er velment. Spørsmålet er om den var demokratisk forankret som helhet.

Referanser (utvalg):