Herold

Oslofjorden utgjør en viktig del av livene til mange på Nesodden. Bare det at den omgir oss på omtrent alle kanter, og at det er båten over fjorden som er hovedveien til byen for de fleste av oss, gjør at den blir rammen for livet og samfunnet for mange av oss som bor her.

Rikdom under press

Så er det noen som har et enda mer aktivt forhold til fjorden, og er ute på sjøen eller tilbringer mye tid langs kysten eller uansett i landskap som har vokst fram nettopp som en del av kystnaturen, som også er enormt rikt på biologisk mangfold – i hvert fall i utgangspunktet.

Men så er det mye av denne rikdommen som er under press. I mange tilfeller er den rett og slett borte. Mye av livet i fjorden har forsvunnet, og store deler av strandsonen og hundremetersbeltet rundt fjorden er bygget ned.

Selvråderett

Det er dermed ikke så rart at også regjeringen nylig ba om innspill til om kommunene burde fratas retten til å gi dispensasjoner i byggesaker i strandsonen, og at denne kanskje bør overføres til statsforvalteren. Klima- og miljøminister Bjelland Eriksen antydet også at det bør vurderes byggestopp i strandsonen langs hele Oslofjorden.

Så ble likevel kommunal selvråderett nylig vektet tyngre enn å gjøre det som trengs for å sørge for en levende Oslofjord, selv i kommunestyret på Nesodden, kommunen som mer enn noen andre lever mer eller mindre midt i Indre Oslofjord. Nylig vedtok nemlig kommunestyret sine innspill til regjeringens arbeid med å oppdatere Oslofjordenplanen.

Forslaget vårt falt

Da saken om innspill fra Nesodden kommune først ble behandlet i teknikk- miljø og plan- og utvalget fikk riktignok vi i MDG flertall for en uttalelse som blant annet pekte på at tiltak i strandsonen har virkning på nasjonale og regionale interesser og det bør derfor vurderes å overføre myndigheten for dispensasjoner og ulovlighetsoppfølging til staten eller regionale myndigheter.

Da saken kom til kommunestyret, med dette som en del av innstillingen, var det ikke bare Høyre som var mot dette, men også Ap, slik at forslaget falt. Selv for fjordkommunen fremfor noen, så er det visst viktigst å bestemme selv, og at alle kommuner skal få lov til det, selv om fjorden kan bukke under.

Det samme så vi da det nylig ble lagt fram forslag om mulig forbud mot nedbygging av myr. Mange kommuner var da mest opptatt av å hule ut forbudet mest mulig, og at «forbudet» nærmest bare skulle være en anbefaling, hvor kommunene selv skulle kunne vedta de unntakene de selv syntes.

Ikke rart fjorden sliter

Egentlig er det ikke så rart Oslofjorden sliter når dette er holdningen. Det er heller ikke så rart at strandsonen bygges ned i stort tempo og mye annen verdifull natur forsvinner. Alle partier og kommuner er med på gode intensjoner, men når det kommer til stykket så vil man fortsette som før, hvis man synes det er gode grunner til det, og de er det åpenbart mange av.

Dette som mange partier tydeligvis regner som et mer hellig prinsipp enn å ta vare på jorden vi lever på, og i dette tilfellet også Oslofjorden, altså kommunal selvbestemmelse når det gjelder nedbygging av natur, kan sees som et overtydelig eksempel på det som også kalles allmenningens tragedie.

Overforbruk

Det er når man har en situasjon når almenningen, altså beitene, arealene, naturen og det som alle i prinsippet har fri rett til å bruke, overforbrukes slik at det taper verdi for alle, og kanskje forsvinner. Noe av mekanismen i slike tilfeller er at det ofte vil være rasjonelt for en enkeltaktør å fortsette å forbruke mest mulig inntil alt er tømt eller ødelagt, siden man tenker at alternativet bare er at noen andre tar ressursene.

Da tjener man på dette en stund, inntil ingen får noe, siden heller ingen har myndighet til å se hva som er best for flest i lengden. Det er der vi er, og dette anser altså et flertall av partier er et bedre prinsipp enn å legge planetens og naturens tålegrense til grunn.

Ikke bare kystkommunene

For Oslofjorden kompliseres også bildet noe av at det ikke bare er kystkommunene som bør stramme inn. Det som skjer i hele nedbørsfeltet spiller sterkt inn. Når man bygger ned elvebredder langs Glomma, eller lar uhumsk renne ut i bekker og elver mange andre steder, så havner mye av det til slutt i fjorden. I tillegg til at nedbygging oppstrøms kan øke faren for flom og andre utfordringer lenger ned.

Da er tydeligvis det enkleste for mange av partiene å si at dette i grunnen ble litt vrient. Vi klarer oss med retningslinjer og eventuelt noen lover med tusen unntak.

Vi må dermed utfordre denne hellige kommunale kuen, lokal selvbestemmelse, mens vi enda har noe å ta vare på. Det er faktisk noe som er viktigere enn noe annet, og det kan ikke være greit at noen enkeltaktører på nytt og på nytt ødelegger for flertallet.