Herold

Hver vinter, i økende grad – blant annet fra Tromsø – kommer meldingene: turister som ikke behersker vinterføre. Biler står fast, mange havner i grøfta, og situasjoner oppstår som er direkte farlige. Forklaringen reduseres ofte til at turistene ikke kan kjøre. Det er en for enkel forklaring – og den plasserer ansvaret feil.

*Turister setter *seg ikke bak rattet fordi de ønsker det. De gjør det fordi Norge som reisemål i praksis har overlatt transporten mellom ankomst og opplevelse til gjesten selv. Paradokset er at leiebil kan bookes enkelt på forhånd, mens forhåndsbookbar transfer nesten ikke finnes. Når det ikke finnes reelle alternativer, blir bilen en nødvendighet – også midtvinters, på glatte veier.

I store deler av verden er dette løst før reisen starter. Transporten videre er kjøpt, betalt og bekreftet. Når du lander, står det noen der med et skilt og navnet ditt på. I Norge forventer vi i stedet at gjesten forstår lokale systemer, vurderer vinterføre og tar ansvar for en logistikk de ikke kjenner.

*Samtidig vet vi *hvor veksten i reiselivet ligger: hos den individuelle turisten som vil pakke reisen selv, og hos utenlandske reisebyråer som selger Norge som reisemål. For dem er det en forutsetning at fly, overnatting, transport og opplevelser kan kombineres, bestilles og betales før avreise. Leiebil er enkelt. Transfer er det ikke.

*Jeg har jobbet *med dynamic packaging i over 20 år. Å gjøre hele reisen kjøpbar på forhånd er verken nytt eller komplisert. Likevel har Norge ikke bygget denne helheten. Vi har ikke gjort transfer til et tilgjengelig produkt, og vi har ikke gjort offentlig transport enkel å kjøpe fra utlandet.

*Selvsagt finnes *det strenge regler for persontransport i Norge, og det skal det også gjøre. Men regelverket må utvikles i takt med distribusjonen. Når det i praksis er enklere å forhåndsbooke leiebil enn trygg transport med sjåfør, har vi et strukturelt problem.

Skal bærekraft tas på alvor, må det også gjenspeiles i pris. For grønn transfer – elektriske biler, minibusser og busser – burde det finnes egne rammebetingelser. Når trygg og utslippsfri transport er dyrere eller mer komplisert enn leiebil, styrer vi gjestene i feil retning.

Her har Innovasjon Norge et særlig ansvar. Det holder ikke å markedsføre Nord-Norge internasjonalt hvis vi samtidig mangler trygg, kjøpbar og sammenhengende transport på bakken. Etterspørsel uten fungerende distribusjon er uansvarlig.

Jeg bidrar gjerne med erfaring og løsninger i dette arbeidet. For dette handler ikke om å peke på feil – men om å tette en av de viktigste «missing links» i norsk reiseliv, før flere havner i grøfta.