Herold

I psykologien finnes et godt dokumentert fenomen kalt end of history illusion. Det beskriver menneskets tendens til å tro at man nå er «ferdig utviklet» – at verdier, preferanser og identitet slik de er i dag i hovedsak vil bestå. Samtidig som vi lett erkjenner at vi har endret oss betydelig tidligere i livet. Vi forstår fortiden, men undervurderer systematisk fremtidig endring. Fenomenet er grundig dokumentert i psykologisk forskning, særlig av Daniel T. Gilbert mfl. (*The End of History Illusion*, Science, 2013).

Det samme tankesettet går igjen på samfunnsnivå.

På samme måte som individet tror «nå er jeg ferdig utviklet», har samfunn en tendens til å tro at dagens styreform er den endelige. At dagens verdier er de riktige og varige, og at de store historiske konfliktene i hovedsak er løst. Fremtiden forstås dermed ikke som reell endring, men som marginal videreføring av det bestående. Dette preger hvordan vi snakker om samfunnet. Demokratiet slik vi kjenner det vil bestå. Markedet vil korrigere seg selv. Vi forsikrer oss om at vi har lært av historien – ikke minst av tragedien under andre verdenskrig – og at «dette kan ikke skje igjen». Men de siste 80 årene, preget av en lang rekke større og mindre væpnede konflikter, viser at denne selvsikkerheten er ubegrunnet. Ukraina og Gaza er bare to nåværende eksempler. Systemet fungerer i hovedsak; Problemene er unntak.

Når slike forestillinger får feste, blir det vanskelig å forestille seg at også våre egne institusjoner kan være midlertidige historiske konstruksjoner – ikke endepunkter. Når dette tankesettet overføres til byutvikling, blir konsekvensene svært konkrete.

I Moss formes byen nå rundt store, irreversible jernbaneinvesteringer, basert på en implisitt antakelse om at dagens transportlogikk vil være like relevant om 30, 50 eller 100 år. Jernbanen behandles ikke som én løsning blant flere i en overgangstid, men som et varig og nærmest uomtvistelig tyngdepunkt for byens fremtid.

Det er her end-of-history-illusjonen slår inn.

For i Moss har denne måten å tenke på allerede fått brutale menneskelige konsekvenser. Tre store boligblokker i Høienhaldgata er blitt – eller er i ferd med å bli – revet for å gi plass til jernbaneprosjektet. Alle beboerne ble pålagt å flytte på kort varsel. Mange av dem var eldre mennesker, flere godt oppe i 80- og 90-årene, som hadde bodd der i tiår, og for hvem boligen ikke bare var et hus, men selve rammen rundt liv, helse og trygghet. Dette var ikke frivillige flyttinger. Det var tvangsflytting gjennomført administrativt: Korte frister, betydelig press og økonomiske «gulrøtter» for dem som flyttet raskest. Alternativet var å bli sittende i en prosess der utfallet allerede var avgjort.

Denne praksisen avdekker et dypere problem: En maktforskyvning der stadig mer reell beslutningsmyndighet konsentreres i statlige og teknokratiske strukturer, uten tilsvarende styrking av demokratisk kontroll. Når store prosjekter fremstilles som uunngåelige, flyttes makten bort fra lokale folkevalgte, berørte innbyggere og reell politisk diskusjon, og over til forvaltning, etater og prosjektorganisasjoner.

Her blir begrepet «allmennviljen» avgjørende.

Den norske Grunnloven bygger på et klart og forpliktende prinsipp: All politisk makt springer ut av folket (Grunnloven § 49). Dette er ikke ment som en høflig innledning til politisk virksomhet, men som en reell begrensning av makt. Likevel har vi over tid akseptert en praksis der dette prinsippet gradvis er blitt tømt for konkret innhold. Allmennviljen brukes i dag som demokratisk legitimering for omfattende og irreversible beslutninger, men er i realiteten omdefinert til et valgresultat som gir politiske flertall rett til å fastslå hva folkets vilje er i fire år av gangen. Denne forståelsen har ikke sitt utspring i Grunnlovens intensjon om folkesuverenitet, men i en politisk praksis utviklet ovenfra – av aktører som selv utøver makten.

Jernbaneutbyggingen i Moss viser konsekvensene av denne maktforskyvningen i konsentrert form. Inngripende vedtak med store og varige følger for nabolag, helse og livskvalitet legitimeres med henvisning til tidligere politiske beslutninger og «samfunnets behov». Når nye og alvorlige konsekvenser avdekkes – som dokumenterte helseskadelige støybelastninger – behandles disse ikke som et demokratisk korrektiv, men som praktiske ulemper som må håndteres innenfor allerede fastlåste rammer.

Statsforvalterens beslutning om å lempe på støyvilkårene for Bane NORs arbeid i Moss illustrerer dette tydelig. Lokale helsemyndigheter og berørte innbyggere har pekt på betydelige og langvarige belastninger. Statsforvalteren har samtidig selv lagt til grunn at støyen er «svært belastende» og helseskadelig, men har likevel konkludert med at hensynet til prosjektets fremdrift veier tyngre.

I praksis bekreftes dermed at allmennviljen ikke forstås som noe som kan utfordres eller revurderes i lys av nye konsekvenser, men som noe som allerede er definert – og avsluttet.

Dette er særlig problematisk sett i lys av Grunnlovens idégrunnlag, som hviler tungt på opplysningstidens politiske filosofi. Jean-Jacques Rousseau advarte eksplisitt mot den formen for maktutøvelse vi her ser konturene av: Allmennviljen kan ikke delegeres og deretter brukes som begrunnelse for å overstyre dem den gjelder (*Samfunnspakten*, 1762). John Locke var like tydelig: Politisk makt mister sin legitimitet når den utøves på en måte som skader borgernes liv, helse og trygghet, uavhengig av tidligere samtykke (*Two Treatises of Government*, 1689).

Når et politisk oppnevnt kontrollorgan overstyrer lokale, faglige helsehensyn til fordel for et prosjekt som allerede er politisk ønsket og vedtatt, fremstår kontrollfunksjonen som formell snarere enn reell. Demokratiet reduseres til prosedyre, mens folkesuvereniteten tømmes for faktisk innhold.

Problemet i Moss er derfor ikke jernbanen i seg selv. Det er en byutvikling og en styringslogikk som behandles som om historien allerede er ferdig skrevet. End-of-history-illusjonen gjør oss trygge. Men den gjør oss også blinde for maktkonsentrasjon, irreversible beslutninger – og for det grunnleggende faktum at også våre egne systemer fortsatt er i utvikling. Spørsmålet er ikke bare om jernbanen er nyttig i dag. Spørsmålet er om vi om noen tiår vil se tilbake på dagens beslutninger og erkjenne at Moss ble utviklet som om folkesuvereniteten var et engangsmandat – og som om historien var avsluttet.