Herold

Paul Grøtvedt fra Tjøme hart liten sans for næringsbyggene som planlegges på Kjøpmannskjær.

Ved Kjøpmannskjær, og like før Vrengenbroen, ligger Wilhelmsen Chemicals produksjonsanlegg. Det er en industribedrift som strekker seg langs sjøen mot syd, der det er planlagt å bygge nye driftslokaler. Bedriften har behov for å utvide med kontorer, laboratorier, kundemottak og personalfasiliteter, og har nylig varslet oppstart av planarbeid for dette.

KB arkitekter har blitt engasjert og kommet fram til en løsning med tre bygninger, to sidestilte på langs og en skråstilt på oversiden. Med tanke på plasseringen av bygninger, virker tomtearealet noe trangt, skjønt det skal rives tre bolighus for å få dette til. Uansett har dette tomtearealet preget de arkitektoniske løsningene, som virker kompakte og lite tilpasset omgivelsene.

*Den arkitektoniske utformingen av de tre bygningene, heri inkludert fargebruken, er tydelige fremmedelementer i forhold til landskapet og eksisterende bebyggelse. *

Prinsippet om tilpasning, slik det stilles som krav i Plan- og bygningsloven og kommuneplanens arealdel, er det sjelden arkitektene bryr seg om. Nå er det heller ikke noen enhetlig bebyggelse i området, men den er lavere og domineres av hvitmalte eneboliger, med innslag av industribygg innenfor selve næringsområdet. Nybyggene ligger i 100-metersbeltet.

Det er først og fremst den arkitektoniske utformingen i de tre nybyggene som er påfallende lite tilpasset. Byggene er planlagt i fire etasjer, der den øverste ligger som en avlang og sammenbindene kloss mellom to av næringsbyggene. Det er en klønete etasjeløsning som både i form og vindustype bryter radikalt med de underliggende etasjenes monotone vindusrekker. Toppetasjens krympede høyde og malplasserte vindustyper vitner ikke akkurat om arkitektonisk logikk og helhetstenkning.

*De tre hovedblokkene har ellers fått en besynderlig egenkarakter. *

Her dominerer hver blokk av vindusrekker med vertikale skillelinjer i gulaktig koloritt, som om fasadeveggene prøver å dempe sin egen lukkende og avvisende retorikk. Den luftige blåtonen i vinduene minsker noe av bygningenes kompakte blokk-karakter, men er en jukseeffekt. I realiteten vil vinduene være svarte hull, eller bare speile den arkitektoniske monotonien i fasadeveggene.

Det er vanskelig si noe om blokkenes ytre materialkarakter. I øverste etasje er veggene brunfarget. Det kan tyde på ubehandlet tre-panel, skjønt fargen synes bare å tilpasse seg den mosegrønne koloritten som brukes på alle takflatene. I det hele tatt er fargebruken uten visuelt særpreg. Den er gjennomgående bare dempet ned til et slags natur-destillat som ikke støter noe, hverken natur, landskap eller annen bebyggelse.

Slik de tre næringsblokkene her presenteres i sine bebygde og naturgitte omgivelser, gir de inntrykk av å være omtenksomme og vennligsinnede.

Blokk-karakteren er systematisk «neddempet og tilpasset» omgivelsene, men det er på sminkede billefremstillinger.

I realiteten kommer de til å dominere den stedlige egenarten, som vil miste sine visuelle kvaliteter og tilhørighet i landskapet. Hvis ikke næringsbyggene får en mer nedtonet arkitektur, vil området bli brutalisert og ubrukelig for mennesker og naturgitt liv.

Det er trist når en stor industri-aktør velger å gå for en så mørk og dyster blokkarkitektur, og det midt i vårt vakre skjærgårdslandskap. Her har man en mulighet til å skape noe vakkert som bygger opp under stedets identitet.