Herold

Dette er ikke den sanne historien, men inspirert av den. Det fungerer nesten.

Flukten fra Bolivia

TV 2

Premiere: 1. juledag (25. desember)

Den nye TV 2-serien er inspirert av den såkalte «Bolivia-saken» fra 2008, der tre unge norske kvinner ble pågrepet på flyplassen i Cochabamba med over 22 kilo kokain i bagasjen.

Etter pågripelsen ble kvinnene dømt til lange fengselsstraffer under svært tøffe forhold i et beryktet boliviansk kvinnefengsel. Saken fikk enorm oppmerksomhet i Norge, spesielt da en av de dømte kvinnene klarte å flykte fra landet i 2011 mens hun var løslatt mot kausjon.

Flukten ble gjennomført i hemmelighet med hjelp fra et norsk mannemagasin (den nå nedlagte magasinet Alfa) og innleide sikkerhetsfolk, og hun tok med seg sitt nyfødte barn på den farlige reisen gjennom jungelen.

Denne dramatiske flukten og det politiske spillet rundt saken danner det virkelige grunnlaget for handlingen i spenningsserien.

For nå har TV 2 gjort om denne dramatiske virkeligheten til spenningsserien «Flukten fra Bolivia». Resultatet er en menneskelig og visuelt sterk serie som likevel etterlater noen, om ikke mange, ubesvarte spørsmål.

Allerede i første episode slår Ida, spilt av Ella Øverbye, an stemningen med en replikk som sier alt: Spør du hver og en av oss om hva som egentlig skjedde, får du tre ulike svar.

Det er dette serien bygger på.

Den er ikke først og fremst ute etter å spikre én endelig fasit eller grave fram nye opplysninger. I stedet legger den seg tett på Idas blikk, på følelsen av å være 17 år, forstå minst av alle, og likevel ende opp midt i et mareritt.

Les flere saker om Bolivia-saken her

Gjennom seks episoder følger vi Ida, Michelle (Josephine Tetlie) og Cecilie (Lisa Marie Hovden) i perioden før, under og etter dommen.

Det er en skildring av ungdommelig naivitet, dumdristighet og det evige spørsmålet: Hvem visste egentlig hva? Kan man stole på sine nærmeste når alt står på spill?

Skuespillerne redder serien

Det er ingen tvil om at det er skuespillerprestasjonene som bærer serien. Ella Øverbye bekrefter sitt enorme talent som Ida. Hun har en slags innsugende kraft i sin tilstedeværelse og mestrer spagaten mellom barnlig naivitet og et voksende overlevelsesinstinkt (og kanskje en dæsj kynisme).

Rundt henne finner vi et solid galleri av karakterer:

Ingvild Lien gjør en formidabel innsats som Idas mor, Wenche. Vi kjenner fortvilelsen hennes i hver pore som en alenemor i helsevesenet som plutselig må kjempe mot et fremmed rettssystem.

Jakob Oftebro spiller Joakim, en samvittighetsfull journalist for mannemagasinet Alfa. Sammen med magasinsjefen (Emil Gukild) representerer de mediene som gikk langt utover etiske grenser for å få «den store saken».

Danske Joachim Fjelstrup er nervepirrende god som fluktfikseren Tommy, som bringer en intens spenning til seriens siste del.

En siste del som tross alt kunne vært en hel actionthriller.

Et nådeløst økosystem bak murene

Noe av det mest slående ved serien er måten den tar oss inn i det bolivianske kvinnefengselet på. Det skildres ikke bare som et sted man soner, men som et helt eget lite samfunn som har lært seg å overleve på sine egne regler.

Det føles som et selvgående økosystem der alt kan skaffes, men ingenting er gratis. Et enkelt telefonanrop hjem har en prislapp. Det samme har dopapir, mat og en slags trygghet. Til og med beskyttelse blir en vare, noe som kjøpes og selges, og det gjør miljøet både brutalt og urovekkende troverdig.

Serien er også smart i måten den bruker kontraster for å forsterke opplevelsen. Ute i Bolivia får vi sol, varme og farger, bilder som nesten kan virke innbydende og levende.

Så klippes vi rett inn i fengselets indre, der lufta virker tykkere og rommene trangere, med et klaustrofobisk preg som kryper tett på.

Nettopp denne vekslingen mellom det åpne og det innestengte, det vakre og det kvelende, gjør at fengselet ikke bare blir en kulisse, men en konstant påminnelse om hvor lite som skal til før verden krymper til fire vegger.

For pent og pyntelig?

Til tross for de sterke skildringene, kan man sitte igjen med en følelse av at serien er litt for «snill» mot hovedkarakterene.

Serien kunne med fordel ha problematisert jentenes egne valg i større grad. Selv om de var unge og naive, er de dømt for en alvorlig forbrytelse, og serien fremstår tidvis litt ukritisk i sin empati.

Man savner mer fokus på det politiske spillet mellom norske myndigheter og Bolivia, samt en dypere refleksjon rundt hvordan mediene håndterte saken.

Når journalistene fra magasinet Alfa trer inn i handlingen, skifter tonen nesten over i det som ligner på en «guttastemning». Dette skaper en ujevn dynamikk som bryter med det ellers såre dramaet. Her burde man spart seg litt for å dra den så langt.

Samtidig sitter jeg også igjen med en følelse av at serien holder litt for mye tilbake når det virkelig gjelder. Selve flukten får ikke helt den plassen den fortjener, og det samme gjelder etterspillet. Jeg skulle gjerne vært tettere på både nerven i gjennomføringen og konsekvensene i timene og dagene etterpå, når alt står og vakler og valgene må forsvares. Det er i de fasene historien kunne fått enda mer puls, og enda mer tyngde.

Oppsummert

«Flukten fra Bolivia» lykkes best som et menneskelig portrett av folk under ekstremt press. Den er nervepirrende når flukten endelig igangsettes, selv om veien dit kanskje kunne vært kortere.

Samtidig sitter du igjen med spørsmålet: Går det an å være så naive? Døm selv.