Herold

Lillehammer er full av ideer. Noen svever høyt, noen skaper begeistring, andre skaper debatt – og av og til begge deler på én gang. Slik skal det være i en levende by. Et sted uten meninger er et sted uten puls.

Vi vet at utviklingstakt, prioriteringer og retning engasjerer. Derfor ønsker vi å runde av året med et skråblikk på dette mangfoldet av ideer og posisjoner: en humoristisk julefortelling om prosjektene som banker på byens dør, de som roper høyest, de som lusker litt på utsiden – og alle som bare ønsker en reell sjanse til å bli vurdert.

Noen ganger trenger vi å smile litt av oss selv, gjøre debatten mykere og lettere å stå i. For vi skal tross alt samme vei: framover.

Historien om Lillehammers bys julebord

Det var en gnistrende desemberkveld i Lillehammer. Snøen lå som nystrøket linduk over byen, og lysene glitret i alle gater. I rådhuset var det dekket til årets store byjulebord – et eksklusivt selskap der bare de mest spennende gjestene fikk plass.

Vertskapet hadde vært nøye med invitasjonslisten. Bare de som kunne bidra til byens fremtid, utvikling og begeistring, fikk adgang. Men som alltid, noen ble stående igjen utenfor døren ... og håpet på å bli sluppet inn.

Det var ti stoler i juleselskapet, men bare to gjester hadde sikre plasser. Og det blir ikke mye til selskap med åtte tomme stoler.

Så – hvem skal vi slippe inn?

Utenfor døren, og først i køen, sto Herr Fjell. Han var en stille kar som bærer tungt. Faktisk hele sentrum, – bokstavelig talt.

«Jeg lover å gjøre stor nytte,» sa han. «Jeg kan løfte trafikken ut av bybildet, frigjøre plass til folk og liv i sentrum, og rydde i parkeringskaoset! Ingen kommer til å se meg – men alle får glede av meg!»

Døren sto så vidt på klem.* «Du er for dyr, Herr Fjell,»* ropte noen innenfra.* «For dyr?»* svarte han.* «Jeg skal jo tjene byen!»*

Herr Fjell sukket og lente seg tålmodig tilbake i snøen – og var nær ved å knuse byens lokale gullsmed, som jobbet ustanselig med å dytte ham fremover og inn i varmen.

«Reguleringsplan», lød det halvkvalt fra gullsmeden, «jeg har jo snart reguleringsplan – i gull»! Da gikk døren opp, Herr Fjell slukket hodelykten og satte seg til bords. «Dere kommer ikke til å angre», sa han.

Frøken Bybanegondol forsøkte å presse inn en tå samtidig som digre Herr Fjell ruvet seg på plass. Hun, som alltid får folk til å se opp, var kledd i glitter og glass, og kom med svevende ideer og store visjoner.

«Jeg går bokstavelig talt over hodet på dere»! hoiet hun inn til selskapet.

Men fra bordet og vertskapet – og noen fra utsiden – hørtes det mumling: «For moderne!» «For Oslo!» «For svevende!» «For MYE, rett og slett.»

Noen sa: «Du er ikke spektakulær nok!» Mens andre svarte: «Jo, du er for spektakulær!»

Hun ristet på hodet. «Kjære dere – jeg er jo fremtidens transport! Jeg forbinder Mjøsa og marka på et blunk, og kan gi dere et nytt utsiktspunkt over egne fordommer!»

«Ja, ja – du får komme inn i varmen da,» sa vertskapet.* «Men sett deg borti hjørnet, og ikke gjør noe særlig nummer ut av deg selv før du har bevist at det følger noe bra med deg – og ikke bare tomme vogner.» *

Fetter Kunstmuseum kom småjoggende – som alltid entusiastisk. «Hei folkens! Se hva jeg har tatt med – ny kunst, nye tanker, og masse nye turister!»

Men døren sto bare på gløtt. «Du er sååå gøyal», sa noen. «Du er bare gøyal for fiffen», sa andre.

Fetter Kunstmuseum fikk øye på Herr Fjell og vinket febrilsk. «Halloien! Du vet – vi to er ganske dyre, men har de egentlig råd til å la være? Jeg er ferdig utredet nesten og bokstavelig talt en gavepakke til hele byen!»

Frøken Gondol sukket og ropte fra de indre gemakker: «Man får til det man vil – men man må bestemme seg for å ville!»

Tante Stasjon seilte inn i entreen. Hun var staselig, moderne og litt streng i snittet.

Det ble hvisket i korridoren: «Hun burde vært mer i granitt.» Tante Stasjon bråstoppet. «Jeg er ikke som de gamle forhistoriske tantene deres,» sa hun. «Jeg har mange etasjer og rom for framtida!»

«Men du er jo altfor høy!» svarte de. «Dere burde virkelig se meg innenfra,» sa hun. «Det er hva jeg skal romme som er viktigst!»

En lang stund var det ingen voksne hjemme for å gå på visning. Men til slutt slapp hun heldigvis inn.

En ung fyr kommer stormende til venteværelse. Simen Science satt på næringslivets hurtigtog til Lillehammer, som foreløpig har litt for sjeldne avganger. Redd for å komme for sent, løp han med pc, entusiasme og beslutningsdyktighet: «Jeg flytter inn hos Tante Stasjon!» ropte han. «Her blir det hub for kunnskap, teknologi og innovasjon – et sted der ideer får trådløs grobunn med likesinnede og hvor teknologien får hovedsete!

Folk inne ved bordet ble stille. Noen hvisket: «Oi, det hørtes faktisk litt spennende ut ...» Og Simen Science tok plass ved bordet og lurte på om det var mulig å få Tante Stasjon ferdig fortere enn planlagt.

Frida Birkenbein parkerte skiene i hallen. Ung, energisk og modig – med friske roser i kinnene – ropte hun:* «Jeg har en idé! Vi lager bynær fritidsbebyggelse – hytter og aktivitetstilbud som gir mer liv, handel og folk i sentrum!»*

Men noen ristet på hodet.* «Vi må la naturen være urørt.»*

«Urørt?» svarte Frida.* «Dere har jo rørt rundt der oppe siden dere tok myra for å lage skistadion til OL!*»

Fru Gondol klappet gledestrålende med vognene. *«Endelig noen som tør å ta løypa framover! Og jeg kan strekke meg helt opp til Frida Birkenbein – ja, hvis dere vil altså ...» *sa hun, med et litt usikkert smil.

Med et brak i døra kom Olympia Ola – 1,94 på sokkelesten, kledd i fleece og OL-lue. Han hevet armene og ropte: «Jeg er Olympia Ola – og jeg satte Lillehammer på verdenskartet!»

Fru Gondol så litt oppgitt ut. «Ja da, Ola, men det er over 30 år siden og nå er du litt vel høy på deg selv, Ola.»

Olympia Ola skjønner ikke at generasjoner født i 1990 og senere egentlig ikke synes han er noe særlig kjekk. De færreste aner hvem Smirre er – og synes Ola er like irriterende å høre på som lyden av isbilen.

«Men se på anleggene mine da – de står jo fortsatt støtt, selv om de har vaklet litt i det siste. De kan få mer liv – konserter, aktiviteter, festivaler – til og med MGP musikkfest! Og jeg kunne faktisk tenke meg å kjøre videre i livet sammen med Frøken Gondol!»

«Ja, ja,» sa vertskapet. «Du får komme inn og sette deg i år også, da, Ola!»

I selskapet satt det allerede to gjester fra før:

Gamle Blikset hadde vært gjest i juleselskapet de siste 100 årene. Han lente seg på stokken sin mens han satte seg. Han hostet litt, men øynene glitret ennå.

«Jeg har stått trofast i mange tiår og er ikke som før,» sa han. «Men jeg kan fortsatt bli til noe vakkert. Bare hør på Dietrichson – han gir nytt liv til gamle bygg! De dødsdømte kan blomstre igjen!»

«Du er utslitt og mangler tenner,» sa noen.* «Jeg er en klassiker, men mangler bare noen tangenter,»* svarte han. «Jeg trenger ikke rives – jeg trenger kjærlighet!» Andre sa: «Du lukter litt mugg.» «Mugg»? *svarte Blikset. *«Det kalles patina, din ungdom!»

Han innså at dette kanskje var hans siste juleselskap, men han klamret seg fortsatt til håpet om evig liv.

Den siste gjesten, Fred fra Søre Ål, hadde vært i byen lenge nok til å få respekt og kom med ferdig invitasjon. Han brakte en underlig ro og magisk stemning over selskapet og byen. De kunne ikke helt sette fingeren på hvorfor, men han sørget for kjemi mellom alle disse ulike personlighetene. Han viste oss at vi ikke trenger å hisse oss opp eller se verden i svart-hvitt. «Det er aldri bare én som har rett og en annen som har galt,» sa Fred. «Vi må bli flinkere til å se ting fra flere sider – og blir det riktig vanskelig, så bør vi gå trappene i Lysgårdsbakken ned sammen, for å berede grunnen for bedre dialog.» «Jeg er her hvis dere trenger meg,» sa han, «og kanskje kan jeg få en større rolle i Lillehammer-selskapet fremover, hvis dere har vil.»

Vertskapet nikket anerkjennende til Fred – vær så god kom inn.

Der ute på gangen står det fremdeles mange gode ideer, prosjekter og drømmer som banker på døra til Lillehammer. Noen høylytte, noen beskjedne, noen litt uferdige ... For alle som har fulgt nøye med nå, så står det igjen en tom stol ... Hvem skal sitte på den?

Vel – den siste stolen er faktisk til et uatskillelig tvillingpar, uløselig knyttet sammen og gjensidig avhengig av hverandre. Den ene heter «Mot» og den andre heter «Ringvirkninger».

For byutvikling er aldri bare ett prosjekt vi gjør for å gjøre det. Uten mot vil vi derfor miste ringvirkninger og uten ringvirkninger vil aldri mot oppstå. Utvikling starter når noen tør å tro at det går!

Gamle Herr Blikset klirrer i glasset for å si noen siste ord til forsamlingen før julen setter inn:* «Så ærede forsamling – den beste julegaven Lillehammer kan gi seg selv at vi lover hverandre å ta alle ideer inn i varmen til vurdering. Ideer er som uåpnede julegaver; noen har lekkert glanset papir men innholdet står ikke i stil til papiret. Andre kommer med kjedelig gråpapir som vi knapt kaster et blikk på, men kan være skikkelige skatter hvis vi har mot nok til å vurdere dem skikkelig.*»

Og med dette ønsker vi alle god jul og en nytt år fylt med mot, gode ringvirkninger for Lillehammers fremtid.