Herold

Når fjernsynet ble innført i Norge var det ulike meninger om hva dette ville medføre av forandring og konsekvenser, og kan nok minne litt om debatten med smarttelefonen og sosiale medier i dag.

Den offisielle åpningen var 20 august 1960, med prøvesendinger siden 1954, men det var få lisenser før 1960. Fargefjernsynet kom i 1972 som en prøveordning.

Det fantes både optimister og pessimister av alle slag også den gangen. Einar Gerhardsen var en av de som ikke var særlig bekymret for TV-ens inntok i norske hjem: *«Mange har vært engstelige for at fjernsynet skal komme til å gripe forstyrrende inn i familielivets rytme og vaner (...) En har vært særlig redd for at barna skal bli så opptatt av fjernsynet at de forsømmer både lekselesing og aktiv lek ute i sol og frisk luft. Det er ingen grunn til å være redd fjernsynet». *Hvordan kunne han være så sikker på dette?

Noen så at dette ville konkurrer med andre sysler, som Erna Ofstad. Hun sa: «Allerede fra barndommen av vil flere og flere mennesker lære å tilfredsstille sitt behov for rekreasjon ved passiv mottakelse av inntrykk servert til andektig bemåpelse» Ofstad så at dette ville konkurrere med andre sysler og fikk rett. Hun sa også at: «fjernsyn er kortsyn.» Dette blir den enkleste og letteste måte å fange en stadig oppmerksomhet på.» Denne innføringen av fjernsyn i vestlige land har vært så gradvis at effekten ikke har vært lett å måle.

Denne økende mediebruken betyr oppløste og forsvunne sammenhenger. I dag er øyeblikkene snapshots. Alt kommer hulter til bulter og historiene vi fordøyer har ingenting med oss å gjøre, hvem vi er eller hvordan vi har det. I min barndom kunne tiden stå stille og øyeblikkene kunne bli værende i tiden. Jeg kunne samle mine Små fortellinger, til store fortellinger når de ble gamle nok. Hva skal barn sikte etter i alle disse øyeblikkene. Vanskelig å utvikle en integritet og kjenne seg selv i denne biotopen. Fjernsyn påvirket oss mye, men skjermen i dag påvirker oss ekstremt mye mer nå.

Teknologien utvikler seg, men det gjør ikke vi mennesker. Skjermen har pervertert vår kultur og vi har blitt mer fjerne for hverandre emosjonelt og senket vår sosiale kapital. Friheten og det nye digitale klasseskille er å ta tilbake sin bestemmelsesrett og ikke la tilfeldighetene råde, hvor uregulert teknologibruk truer våre barn som er lagt i hendene på tech-fascister; som vi skal bekjempe alene.

Likevel brukes tidsaspektet om verdispørsmål, som om menneskeheten ikke er konstant, men alltid foranderlig. Moralske fremskritt er noe som skjer ved at tiden går. Mennesket er et åndelig vesen og det Indre liv må erfares og er fysisk, da må man fylle det med åndelige ting.

Med tiden har aldersgrense på smarttelefon blitt et spinnvilt forslag selv om kontinuerlig tilgang på skjerm gjør unge gutter impotente, svekker konsentrasjonsevnen, holder oss mer hjemme og øker jenters psykiske lidelser. Litt og litt skjer denne utviklingen og normaliseringen.

Forfatter Bjørn Gabrielsen forteller i boka «Skjermslaver» at i 1919 dreit vi ute, ingen hadde radio, men 50 år senere kunne verdens befolkning se rakettoppskytning på TV. Hvor ble neste kvantesprang av? Den største forandringen siden 1969 og i dag, er at vi kan sitte hjemme og skrive rasistiske kommentarer på dass, sier Gabrielsen. Vi lever omtrent like lenge, arbeider omtrent like mye og bilene går omtrent like fort. Alt er ikke fremskritt og vi er i ferd med å glemme det viktigste; oss selv.