Herold

Vi som jobber på krisesentrene, møter daglig mennesker som er utsatt for vold fra noen de har eller har hatt en relasjon til. Volden kan være både fysisk, seksuell og psykisk og disse tre hovedkategoriene har utallige underkategorier. Fysisk vold gir ofte synlige bevis. Seksuell vold er vanskeligere å avdekke, og for mange forbundet med større tabu. Psykisk vold gir ikke skader på utsiden, noe som gjør den vanskelig å forklare og dokumentere. Alle typer vold fører til reaksjoner som skam, redsel, sinne, følelse av skyld, avmakt og sorg. Mange mennesker, uavhengig av kjønn, legning, alder, etnisitet, kulturbakgrunn eller religion, blir utsatt for vold i nære relasjoner. Når det gjelder mindre alvorlig vold, opplever kvinner og menn dette i omtrent samme omfang. Imidlertid er kvinner langt mer utsatt for alvorlig vold. Det eksisterer påstander om at menn ikke rapporterer eller søker hjelp når de er utsatt for vold fordi dette utfordrer kjønnsroller og samfunnsforventninger. Vår erfaring er at det av mange grunner ikke er lettere for kvinner å be om hjelp. Det påstås også at selv om menn i større grad bruker fysisk vold, tyr kvinner oftere til psykisk mishandling. Denne påstanden ignorerer det faktum at alle typer vold innebærer et aspekt av psykisk vold, noe som fører til at kvinner, som oftere opplever fysisk og seksuell vold, alltid samtidig utsettes for psykisk vold.

*Samfunnet har de siste tiårene *hatt en økende oppmerksomhet på vold i nære relasjoner, på skadeomfang, reaksjoner, samfunnskostnader og hjelpetiltak. Norske myndigheter har iverksatt en rekke tiltak og handlingsplaner. Utviklingen har vært helt nødvendig.

Nå aner vi imidlertid konturene av en tilbakegang når det gjelder samfunnets engasjement rundt problematikken og hjelpeapparatets fokus på de utsatte. Svært mange saker henlegges hos politiet. Statens barnehus har en bekymringsfull nedgang i antall tilrettelagte avhør av voldsutsatte barn. Barnevernstjenesten foretar færre omsorgsovertakelser. Krisesentrene får dårligere betingelser og antall sentre i landet legges ned.

I stedet for å adressere vold direkte, omtales voldssaker ofte med begreper som «foreldretvist», «høykonflikt» og «familieutfordringer». Dette får alvorlige konsekvenser for de utsatte og fører dessuten til at de som utøver vold ikke får den hjelpen de må ha for å bryte med destruktiv atferd. I tillegg kan dette være direkte farlig for barn som lever i familier hvor det utøves vold. Dersom man definerer vold som konflikt, vil man stille krav til foreldrene av en helt annen karakter enn de krav man stiller når man anerkjenner volden i familien. Barnevernet kan for eksempel stille like krav til begge foreldrepartene om at disse skal samarbeide, ha en tett dialog og omgås. Foreldrenes rett til samvær blir da vektlagt foran barnets rett til å være trygg. Slike holdninger kan føre til at den voldsutsatte opplever ytterligere vold og gir voldsutøver fritt spillerom til å videreføre volden. Noen ganger kan bildet snus helt på hodet og ende med at den som utsettes for volden blir klandret for situasjonen. I verste fall kan det føre til at den voldsutsatte forelderen ansees som den beste omsorgsutøveren. Spesielt bekymringsverdig, er underkjennelsen av fenomenet psykisk vold. Psykisk vold inneholder ulike aspekter, inkludert manipulasjon, isolasjon fra venner og familie, nedvurdering av personens verdi og evner, samt trakassering og direkte trusler. Konsekvensene av psykisk vold er alvorlige. Den utsatte kan oppleve skyld, skam, angst og lav selvfølelse som følge av den kontinuerlige nedbrytningen av selvbildet. Over tid kan dette skape en følelse av avmakt, der den utsatte opplever å miste kontroll over sitt eget liv eller sine egne tanker.

Psykisk vold er en alvorlig problematikk som er vanskelig å identifisere, både for den som utsettes og for samfunnet rundt. I Norge har vi få dommer knyttet til utøvelse av psykisk vold i nære relasjoner. Dette forklares i at voldsformen vanskelig lar seg bevise, og er komplisert å etterforske. Dessuten vil utsatte nettopp på grunn av voldens karakter kunne oppleve det som betydelig vanskeligere å rapportere om denne formen for vold enn andre former. Brukere ved krisesenteret forteller at de ofte i kontakt med både advokat og politi får en opplevelse av at det er nytteløst å anmelde denne volden. De opplever skepsis og mistro i møtet med hjelpeapparatet, underkjennelse av skadeeffekt og en manglende anerkjennelse av voldsutøvers ansvar for volden. Fortielsen av psykisk vold kan bidra til en kultur der slik atferd blir normalisert. Når kontroll, manipulasjon og trusler ikke anerkjennes som vold, kan de bli sett på som akseptable deler av relasjoner. Dette normaliserer skadelige mønstre og kan føre til at flere mennesker aksepterer eller tilpasser seg destruktiv atferd, både som utsatte og som utøvere.

*Psykisk vold *påvirker ikke bare de voksne som utsettes. Når barn vokser opp i miljøer hvor psykisk vold forekommer, kan de normalisere atferden og bære dette inn i sine egne relasjoner i fremtiden. Det er essensielt å adressere fenomenet for å forhindre generasjonssykluser av vold. Å vokse opp i hjem hvor psykisk vold er et mønster, fører til de samme reaksjonene og skadevirkningene for barn, som for voksne: skyld, skam og et ødelagt selvbilde. Dette kan resultere i langvarige traumer, angst, depresjon og en generell svekkelse av den mentale helsen. Underkjennelse av den psykiske voldens eksistens og alvorlighetsgrad kan også føre til at man overser faresignalene for alvorlig, fysisk vold. Dette er livsfarlig. Det samme er mangelen på lovgivning som spesifikt adresserer psykisk vold. Når legale rammer ikke anerkjenner psykisk vold som en form for mishandling, blir det vanskeligere for de som rammes å oppnå rettferdighet og beskyttelse. Det er helt nødvendig å få på plass lovgivning som tydelig definerer og tar psykisk vold på alvor. Et oppegående og velfungerende samfunn må være i stand til å kalle en spade en spade. Vold er ikke uenighet. Vold er ikke krangel. Vold er ikke konflikt, men konflikter kan inneholde vold. Selv om også voldsutsatte kan utøve vold, må vi bli flinkere på å identifisere hvem som har ansvar for voldens opprinnelse og hvilken type vold som er intensjonell, målrettet og skadelig.

*Det er avgjørende at vi som samfunn *tar et klart standpunkt mot all form for vold, inkludert den psykiske volden. Vi må bryte ned barrierene av fortielser og misforståelser som omgir dette fenomenet, og i stedet utvikle et felles språk og en forståelse for hva vold innebærer i ulike former. Bare gjennom åpenhet og anerkjennelse kan vi skape en kultur hvor de utsatte føler seg trygge nok til å søke hjelp og der overgripere kan få hjelp til å endre atferd. Vi må inkludere erfaringene fra de som har vært berørt av vold i utformingen av offentlige tiltak og politikk. Ved å anerkjenne kompleksiteten i voldens natur, kan vi skape tiltak som er målrettet og effektive. Samfunnet har et ansvar for å beskytte de mest sårbare blant oss, spesielt barn som vokser opp i voldelige miljøer. Ved å sette varig fokus på å identifisere, anerkjenne og bekjempe vold, tar vi et viktig skritt mot å skape et tryggere og mer inkluderende samfunn for alle. Vi må få på plass forståelse, støtte og handling nå – og slik sikre alle menneskers rett til et liv uten vold.