Herold

Folk som bodde i kommunen var nokså like folk i andre kommuner.

Noen var sterke, og noen var slitne.

Noen klarte seg selv, og noen trengte hjelp.

Noen likte systemer og skjemaer, og noen likte samtaler og fellesskap bedre.

De var forskjellige på mange måter.

Men på én ting var de helt like:

De var fæle til å glemme.

De glemte ikke budsjettene.

De glemte ikke byggene.

De glemte ikke tallene som viste at kommunen var rik.

Men de glemte noe annet.

Og når de først glemte, glemte de alle på én gang.

En periode glemte de skoene.

Det hadde vært gode år lenge. Det var varmt i økonomien.

Alle gikk barbeint og sa:

– Du verden så godt vi har det nå.

– Jeg skjønner ikke hvordan det kan bli bedre enn dette.

Så ble det høst.

Og noen begynte å fryse.

Ikke alle. Bare noen få.

De som allerede sto litt utenfor.

– Det er rart, sa kommunen.

– Hvorfor fryser de nå?

– Det må være fordi de ikke passer årstiden, sa noen.

Og slik gikk de, og frøs.

En annen gang glemte de å gi næring.

Ikke til systemene – de fikk sitt.

Men til menneskene.

De gikk lenge uten det som holder et liv oppe:

tid, relasjon og trygghet.

Til slutt ble mange slitne.

Noen ble syke.

Og når de ringte etter hjelp, var hjelpen også utmattet.

For også omsorgen hadde glemt å ta til seg næring.

Men verst var det den gangen kommunen glemte at det var jul.

Ikke jul i betydningen pynt og lys.

Men jul i betydningen fellesskap.

Menneskeverd.

At ingen skal stå alene når det er kaldt.

Tilbud var borte.

Rom sto tomme.

Forklaringene var riktige.

Men stillheten var feil.

I utkanten av kommunen var det likevel noen som tenkte.

Ikke de mektigste.

Ikke de som hadde ordet i møterommene.

Men de som så konsekvensene hver dag.

– Det er noe vi har glemt nå igjen, sa de stille.

– Det er noe med en liten gran.

Noe med varme.

Noe med ansvar.

Og kanskje er det akkurat det vi trenger nå:

Noen som husker for oss alle.

At rikdom ikke bare er det som kan telles,

men det som merkes når det mangler.

For en kommune er ikke fattig når tallene er små.

Den er fattig når den glemmer dem som fryser