Herold

Lek før latter På barneavdelingen ved Drammen sykehus går klovnene Pytt og M Fix i gangene med røde neser og bringer farge og liv til sykehuset. – Det beste med å være klovn er å få gjøre alt det fantastiske jeg kan, forteller Pytt. – For meg er det å få være med på alt: Stikke i armen, gå i gangene og kjøre romskip, sier M Fix. – Man får en umiddelbar tilbakemelding fra barn og voksne, enten de liker det eller ikke. Det er så ærlig, sier Pytt. Det er nettopp denne ærligheten som gjør arbeidet så spesielt for klovnene. Det finnes ingen skjerming, ingen trygg avstand. Responsen kommer der og da. Bak den røde nesen Bak den røde nesen finnes de profesjonelle skuespillerne Anette Løbach og Jonas Heier Straumsheim. For Anette begynte alt med en workshop. – Den magien som skjedde da jeg tok på nesen, fikk meg til å ønske gjøre dette resten av livet, forteller Anette. For Jonas handler det om mening. – Jeg hadde vært frilansskuespiller i mange år og følte meg ensom. Da jeg forsto at jeg kunne bruke alt jeg hadde lært og samtidig bidra til noe viktig, ble dette den beste formen for skuespill jeg kunne tenke meg, forteller han. Her finnes det ingen applaus. Ingen scene. – Det handler heller ikke om bedømmelse. Jeg gjør det ikke for at noen skal synes jeg er god. Det handler om noe større enn det, sier Jonas. Han mener mange kan ha en fordom om skuespilleryrket som overfladisk. – De fleste skuespillere er det motsatte. Hjertet ligger ofte rett utenpå, forteller han. – Det er ikke et show. Det handler ikke om å få noen til å le. Det handler om et menneskelig møte. Om å være der hvis rommet er fullt av stress, smerte eller uro, forteller Anette. For dem føles det nesten maskeløst. – Det blir rene menneskelige møter. Vi får komme inn i rom der garden senkes, uten forventninger om at vi skal fikse noe. Bare være, sier Jonas. Å lese et rom Når klovnene går inn i et rom, begynner de med å sanse. – Jeg ser ikke bare med øynene, det er en form for sansing, forteller han. Hvem er her? Hvordan er stemningen? Er foreldrene til stede? Noen ganger er barnet seks år. Andre ganger 16. Alt justeres i løpet av sekunder, forteller skuespillerne. De starter forsiktig. En lyd. Et blikk. En sanglinje. Så venter de. Noen møter varer bare i sekunder. Andre kan strekke seg til et kvarter. Alt avgjøres av rommet, barnet og øyeblikket. Skuespillerne forteller at noen barn roper «BØ!» idet døren åpnes. Da er leken allerede i gang. Andre trekker seg unna. Da bygger klovnene leken mellom seg, helt til barnet kanskje vil være med. Øyekontakt eller ikke. Avstand eller nærhet. Alt leses, hele tiden. Klovnene forteller at det alltid er lov å si nei til et besøk. – Vi er kanskje det eneste tilbudet på sykehuset man faktisk kan avvise. Det gir barna eierskap og trygghet, forteller klovnene. En annerledes julaften Jonas Heier Straumsheim har jobbet julaften på sykehuset tidligere, og i år har han valgt å gjøre det igjen. Ikke fordi det er lett, men fordi det betyr noe for ham. – For meg handler det om gleden av å kunne skape en annerledes julestemning og gi barna en litt spesiell jul i en situasjon som frarøver dem en vanlig feiring, forteller Jonas. For barna som er innlagt, blir julaften uansett annerledes. Den blir husket. Nettopp derfor oppleves det meningsfullt å være der for ham. – Det er en jul de kommer til å huske uansett. Og da føles det fint å kunne gi noe ekstra akkurat det året de er på sykehuset, forteller Jonas. Jonas forteller at han trives med å jobbe julaften. Det er noe eget med stemningen den dagen. – Det er en spesiell dag. Sykdommen virker nesten litt mindre den dagen, forteller han. Midt i noe tungt kan det oppstå et lite rom for noe fint. En sang. Et blikk. Et øyeblikk som ikke handler om behandling. Et pust i sykehushverdagen Det er ikke bare barna som påvirkes. Også foreldre og helsepersonell. For menneskene rundt blir sykehusklovnene et pust og et avbrekk fra virkeligheten. 25 år med tilstedeværelse Sykehusklovnene er et tilbud som finnes på sykehus over hele landet. Hver uke møter profesjonelle skuespillere barn i alt fra korte polikliniske besøk til lange, alvorlige sykehusopphold. Klovnene har vært der i 25 år. I stillhet, i latter, i alvor. Likevel er ikke sykehusklovnene en del av det offentlige helsevesenet. Organisasjonen er avhengig av innsamlede midler, private givere og samarbeid med næringslivet for å kunne være til stede for barna. – Det er historisk, i en tid der mange kulturinstitusjoner bygges ned, at sykehusklovnene ansetter scenekunstnere. Det oppleves både viktig og riktig, sier Anne-Marthe. Forbundsleder Per Emil Grimstad i Norsk Skuespillerforbund kaller avtalen et nødvendig løft. – Sykehusklovnene bringer lysglimt og trygghet inn der det er frykt og uro. Det arbeidet fortjener faste rammer og faste stillinger, sier Per Emil Grimstad i pressemeldingen. Organisasjonen driver også flere etablerte programmer, blant annet mobile team som reiser hjem til barn i palliative forløp. Der møter klovnene ofte hele familien, og ringvirkningene er også store blant søsknene. – Vi er utrolig heldige som har den lederen vi har. Hun har et stort hjerte for både barna og klovnene, og en egen erfaring som gjør at hun virkelig forstår hva dette handler om, forteller Anne-Marthe. For klovnene betyr det trygghet i en jobb som både er fysisk og følelsesmessig krevende. Videre forteller Anne-Marthe at målet på sikt er å sikre sykehusklovnene en fast plass på statsbudsjettet. Ikke for å vokse, men for å trygge et tilbud som allerede har vist hvilken verdi det har.