Herold

Her er bakgrunnen for den kjente julesalmen.

Heinrich Suso var en tysk dominikanermunk, mystiker og teolog, og en av de mest populære forfatterne på middelhøytysk på 1300-tallet. Han var kjent for sine spiritualistiske verker, sitt forsvar for Meister Eckhardt, og som en viktig skikkelse innen tysk mystikk. Han var sterkt påvirket av Eckhardts skrifter, men kom til erkjennelse av at man ikke kan nå fullkommenheten gjennom teologisk tenkning. Askese var heller ikke noe mål i seg selv.

Vel til mote

Susos virksomhet ble derfor rettet mot det praktiske religiøse liv. Hans «Buchlein der evigen Weisheit» fra 1320-tallet, ble en aav de mest leste oppbyggelsesbøker i middelalderen.

I et etterskrift til en levnetsbeskrivelse av Heinrich Suso blir det fortalt at Gud sendte en engel liksom en himmelsk spillemann til ham. Sammen med denne kom en hel del staselige himmelske ungdommer. Engelen sa at de var kommet for å trøste ham i hans lidelser. Han skulle ikke tenke mer på dem, men gi seg i lag med dem og danse sammen med dem.

De tok Suso i i hånden og dro ham med i dansen, mens en av dem sang «en deilig sang om det lille barn Jesus», og sangen var «In dulsi jubilo». (Jeg synger julekvad). Da Suso hørte Jesus-navnet klinge så vakkert, ble hans hjerte og sinn så vel til mote at alle hans lidelser forsvant.

Kjededans

Sangen var altså opprinnelig en kjededans, og det ser ut at det på Susos tid var bare ett vers som ble sunget om igjen og om igjen. Snart ble det lagt til flere vers, og i det 15. århundre synes de fire versene som vi har, å være kjent over hele Tyskland. Salmen tilhører den såkalte «blandingspoesien». I den veksler en tysk og en latinsk linje.

Det er Landstad som har gitt oss salmen slik at den ble et folkeeie. Oppslagsverket «Kristen sang og musikk» skriver følgende: Vi har vel knapt noen julesalme hvor juleglede og himmellengsel får så fulltonende uttrykk i så enkle ord som i denne. Den overmåte vakre melodien, som nevnte kilde uttrykker det, ble nedtegnet i et håndskrift fra slutten av det 14. århundre. Melodien kom med i Klugsalmeboken fra 1533. Der står den slik vi synger den i dag. Suso ble kanonisert i 1831.