Herold

Maria og Josef er på vei til Betlehem. Vinden står imot dem og iskaldt regn pisker mot huden.

Maria drar sin blå kappe tett om seg. Eselet hun sitter på er tydelig preget av den lange ferden. Det sukker og stønner, og forsøker stadig å gjøre holdt. Josef sliter i leietauet, sleper praktisk talt eselet med seg. Han ser den vesle landsbyen der framme. Han er redd, livredd, for Maria er i veer, og han kan ikke forstå hvordan den lille skal overleve hvis de ikke kommer seg i hus. Så han tar enda strammere tak om tauet, stikker en hånd innunder grimen, og lokker eselet med seg.

Julens fortelling

Det er lenge siden de to sa noe til hverandre. De vet det begge to, de må rekke frem. Maria må få legge seg ned. De må finne varme og husrom.

Men ingen har plass. Husene er fulle. Mennesker i nød har kommet før dem. Til slutt blir det en stall. Usselt, enkelt, men det eneste som finnes. Der, blant høy og dyr, fødes barnet. Guds sønn kommer til verden uten prakt, uten makt, uten beskyttelse. Og i det samme tennes lyset i mørket.

Julens fortelling utfordrer vår forestilling om hva som betyr noe. For vi lever i en tid der det store, det sterke og det vellykkede får mest oppmerksomhet. Vi måles i tempo, prestasjoner og synlighet. Likevel begynner verdens frelse i en stall. I stillhet. I det små.

Tilgivelse

Gjennom hele Jesu liv ser vi denne linjen. Han som ble født i fattigdom, lever blant vanlige mennesker. Han møter den utstøtte kvinnen ved brønnen og gir henne verdighet. Han ser den forhatte tolleren som gjemmer seg i morbærtreet og gir ham en ny start. Han løfter fram barnet som forbilde når de voksne strides om hvem som er størst. Jesus helbreder, gjenoppretter, metter, tilgir. Alltid med blikk for den enkelte.

Derfor synger vi i julen. Derfor pynter vi husene våre, baker, sender kort, gir gaver, samles rundt bordet. Ikke fordi alt er perfekt. Men fordi Gud ikke har forlatt oss. Fordi håpet ble født inn i vår verden.

Barnet i krybben var mer enn et barn. Han er vår venn, vår frigjører, vår frelser. Han som var før tiden, gikk inn i tiden. Han som holder universet i sin hånd, tok bolig blant oss. Og han er her fortsatt.

Barmhjertighet

Vi møter ham i vår neste. I blikket til en venn. I den som sulter. I den som er utenfor. I den som sitter i fengsel. I den som bærer tunge byrder. Og i vårt eget hjerte, hvis vi gir ham rom.

Julen forteller oss at Gud ikke først og fremst gir seg til kjenne i det mektige, men i det menneskelige. Ikke i det opphøyde, men i det nære. Ikke i det høylytte, men i stillheten.

Og kanskje er det nettopp dette vi trenger å bli minnet om i vår tid. At det oftest er i omsorgen, i barmhjertigheten, i det gode nærværet at lyset fortsatt tennes. At Guds kjærlighet kan gjenkjennes. At vi kan erfare mer himmel på jord.

Gledelig jul!