Herold

Mens julegensere, TV-show og handlelister fyller norske hjem, vokser autoritære strømninger verden over.

Fascismen kommer ikke med støvler og faner først – den kommer med normalitet. Og det er nettopp det som gjør stillheten rundt oss så urovekkende.

Fascisme er ikke et historisk museumsgjenstand. Det er et politisk og psykologisk mønster. Og det mønsteret kjenner vi godt.

Nasjonalisme

Det starter med sterk nasjonalisme og et stadig tydeligere «vi og dem». Deretter kommer forakten for demokratiske institusjoner, der medier, domstoler og eksperter fremstilles som fiender av «folket». En sterk leder loves å rydde opp, skape orden og gjenreise noe diffust som kalles stolthet eller tradisjonelle verdier. Samtidig pekes det ut indre fiender – minoriteter, kritikere, kunstnere, akademikere – som angivelig truer samfunnets stabilitet.

Alt dette er velkjente trekk. Umberto Eco advarte:

«Ur-fascismen kan komme tilbake under de mest uskyldige forkledninger.»

Likevel reagerer vi knapt.

Sant og usant

Det er dette som er det mest fortvilende. Ikke at verden er urolig – det har den alltid vært – men at så mange later som om ingenting henger sammen. At vi fortsetter å kalle det «enkeltstående hendelser», «politisk spill» eller bare «sånn tiden er nå».

Hannah Arendt beskrev hvordan ondskap sjelden fremstår dramatisk, men blir banal – administrert, normalisert og til slutt ignorert.

«Den ideelle undersått i et totalitært regime er den som ikke lenger skiller mellom sant og usant.»

Og her står vi.

Mens flere land melder seg på Eurovision, glir overskriftene raskt over i «Ralph Lauren»-jul, TikTok-trender og terningkast på ribba.

Når autoritære regimer styrkes, trøster vi oss med at «det er jo bare to færre i Eurovision enn i fjor».

Folk er ikke onde eller kjipe, men virkeligheten er for ubehagelig å ta innover seg. Det er lettere å være tilskuer enn deltaker. Lettere å nikke enn å stille spørsmål. Lettere å pynte fasaden enn å se sprekkene i grunnmuren.

Må si ifra

George Orwell skrev tørt:

«I tider med universelt bedrag blir det å si sannheten en revolusjonær handling.»

I dag føles det nesten radikalt bare å være bekymret.

For fascismen banker sjeldent hardt på døra. Den står der allerede, småprater litt, og ber oss ikke lage så mye styr. Og vi svarer: «Ikke nå, det er jul.»

Historien har sett dette før. Spørsmålet er ikke om vi vil forstå det i ettertid. Spørsmålet er om vi våger å kjenne igjen mønsteret mens vi fortsatt har mulighet til å si ifra.

For hvis vi først våkner når støvlene høres i trappen, er det som regel for sent – uansett hvor fin julegenseren er.