Herold

Liten av vekst, grå vadmelsklær og rød topplue. Hvem er han, den lille skjeggete gårdsnissen?

Ifølge norsk og nordisk tradisjon og historiefortelling, er gårdsnissen, også kalt fjøsnissen, en liten gammel mann som bor på gården. Han finner seg stort sett til rette i stall, fjøs eller låve, eller under disse gårdsbygningene. Ifølge folketroen har han bodd på gården i uminnelige tider, det sies at han var gårdens aller første eier, altså han som i sin tid «ryddet» gården og startet bruk der. Ifølge tradisjonen har det vært særdeles viktig å sette ut en god porsjon risgrøt til han på julekvelden, men hvor kommer egentlig denne tradisjonen fra?

Vi må tilbake til norrøn tid for å forstå gårdsnissens opprinnelse. I vikingtiden, hvor folk gjerne ble begravet i gravhauger tilknyttet gårdene, og hvor forfedrekulten stod sentralt, hører vi om «;haugbonden», også kalt «gardvorden». Haugbonden var en avdød forfar og gårdens første grunnlegger, som man trodde levde videre i haugen der han lå begravet. Ved høytider ofret man mat og øl til haugbonden, for at han i gjengjeld skulle beskytte og vokte vel over gården.

Troen på haugbonden overlevde innføringen av kristendommen på 1000-tallet, og han gled med tid og stund inn i folketroen sammen med andre forestillinger om troll, hulder og haugfolk. I folketroen ble han etter hvert til en liten mann som beskyttet folk og fe på gården mot vonde makter. I likhet med andre vetter, hjalp han gårdsfolket om han ble respektert og behandlet vel, men gjorde derimot ugagn om det motsatte var tilfelle.

*Troen på hedenske vetter *og skikkelser var imidlertid ikke populært blant kirkens folk, og ble spesielt sterkt motarbeidet etter middelalderen. Gårdsnissene ble nå demonisert, beskrevet som onde og som djevelens representanter. Men takket være arbeidet til eventyr- og folkeminnesamlere under den nasjonalromantiske bølgen på 1800-tallet, ble nissen reddet. Og han skulle fra nå av bli oppfattet som et symbol på det ekte og opprinnelige i den norske kulturen.

Den nordiske gårdsnissen, eller rettere sagt gårdsvetten, som vi i dag forbinder med julen, har opprinnelig ingenting med jul og julenissen å gjøre. Som forklart har han sin opprinnelse i gammel forfedredyrking og folketro. Julenissen på sin side, han som kommer med gaver til barna, har opphav i fortellingene om St. Nikolaus, som er en katolsk helgen. Da julenissen «ble skapt» på 1800-tallet, tok mange europeiske land inspirasjon fra denne helgenen. Mens her oppe i nord, var det den gamle gårdsnissen som skulle bli «vår» julenisse.

De norske forestillingene om nissen forholder seg til bildet som ble skapt av ham etter innsamlingen av folkeminnene på 1800-tallet, og heretter var det særlig illustrasjoner til disse historiene som påvirket hvordan han ble seende ut. Mot slutten av 1800-tallet ble det også tradisjon med julehefter og julekort, hvor nissen figurerte som populære motiv - illustrert som en liten gråkledd mann med rød topplue. Det var også nå gavetradisjonen utviklet seg; mange steder i landet ble det vanlig at gårdsnissen la gaver til barna i strømper som ble hengt opp kvelden før julaften eller i skoene de skulle ha på seg på julekvelden.

I dag er en stor del av Norge blitt urbanisert, og gårdene med tilhørende tradisjoner, blitt færre. Men skikken med å sette ut grøt til gårdsnissen holdes fortsatt i live noen steder. Den moderne julenissen på sin side, ligner nok i dag oftere på den «amerikaniserte» nissefiguren, fremfor den gamle gårdsnissen vår. Den amerikanske Santa Claus-figuren, en figur som fikk sitt stereotypiske utseende etter en populær reklamekampanje for Coca-Cola på 1930-tallet, erstattet med tid og stund gjerne oppfattelsen om hvordan julenissen så ut internasjonalt. Men uansett internasjonal påvirkning, så er og blir vår egen gårdsnisse en viktig del av vår kulturarv.

Kilder: https://snl.no/nisse «Vetter og skrømt i norsk folketro» (1995), Arne Hodne https://no.wikipedia.org/wiki/Julenisse https://snl.no/haugbonde