Herold

Når diktatoren holder tale til det russiske folk – eller til verden – er det ikke for å informere, men for å manipulere. Ordene er ikke ment å beskrive virkeligheten, men å omskrive den. Slik har autoritære ledere alltid operert: Propaganda erstatter politikk, og løgnen blir et styringsverktøy.

Autokratens narrativ om krigen mot Ukraina følger et velkjent historisk mønster. Han omtaler invasjonen som en «spesiell militær operasjon», en nødvendighet for å beskytte Russland mot ytre fiender og indre «nazister». Dette minner sterkt om Adolf Hitlers retorikk før og under andre verdenskrig, der Tyskland angivelig måtte «forsvare seg» mot fiendtlige naboer og «rense» områder for påståtte trusler. Språket var defensivt, handlingene aggressive.

Også parallellen til Josef Stalin er tydelig. Stalin rettferdiggjorde masseundertrykkelse, bl.a. Holodomor, og vold med henvisning til statens sikkerhet og historiske nødvendigheter. I dag bruker despoten lignende argumentasjon: Kritikk omtales som forræderi, uavhengige stemmer stemples som «utenlandske agenter», og historien tilpasses maktens behov. Sannheten blir farlig, og derfor må den kontrolleres.

Krigen mot Ukraina er heller ikke et brudd, men en fortsettelse. Allerede i Tsjetsjenia på 1990- og 2000-tallet viste enevoldsherskeren hvordan militær makt skulle brukes: Groznyj ble bombet sønder og sammen, sivile tap ble bagatellisert, og brutaliteten ble forklart som nødvendig kamp mot «terrorisme». Metodene vi ser i Ukraina i dag – beleiring, ødeleggelse av byer og kollektiv avstraffelse – er velkjente.

*Det samme mønsteret *gjentok seg i Georgia i 2008. Russland grep militært inn, anerkjente utbryterregioner og etablerte en ny «virkelighet» på bakken, ledsaget av en massiv informasjonskampanje. Da Krim ble annektert i 2014, ble historien igjen omskrevet: En ulovlig okkupasjon ble fremstilt som en «fredelig gjenforening», og folkeretten ble underordnet maktpolitikken.

*Felles for disse *hendelsene er ikke bare militær aggresjon, men propagandaens rolle. Undertrykkeren tester grenser – militært, politisk og moralsk. Når reaksjonene uteblir eller blir halvhjertede, flyttes grensene videre. Dette er klassisk autoritær strategi, godt dokumentert gjennom Europas mørkeste kapitler.

Samtidig føres det russiske folk systematisk bak lyset. Mediene er under full statlig kontroll, kritikere fengsles eller drives i eksil, og frykt brukes som styringsverktøy. Dette er ikke tegn på styrke, men på et regime som er avhengig av løgn for å overleve.

Europa må lære av historien. Både Hitler og Stalin viste at autoritære regimer ikke lar seg berolige med ettergivenhet. De stopper først når de møter tydelige grenser. Despotens krig er ikke bare et angrep på Ukraina, men på folkeretten, demokratiet og selve idéen om en regelbasert verdensorden.

Å avsløre og avvise krigsforbryterens propaganda er derfor ikke retorikk – det er ansvar.

For stillhet har også en historisk parallell.

Og den ender sjelden godt.