Herold

Norge har de siste årene bevilget svært store summer til Ukraina gjennom både humanitær støtte, militær bistand og ulike samarbeidsprogrammer.

Tydelig mandat

Kontroll

Styring og tillit

Dette engasjementet har bred politisk støtte, men etter hvert som pengestrømmene vokser, øker også behovet for å stille spørsmål ved hvordan midlene faktisk brukes og hvem som har ansvar for kontrollen. Det handler ikke om å redusere støtten, men om å sikre at den brukes på en måte som er forsvarlig og etterprøvbar.

Ukraina har i mange år hatt utfordringer med korrupsjon, noe landets egne myndigheter også har anerkjent. Flere saker den siste tiden har vist at korrupsjonen fortsatt er et betydelig problem, og at både tjenestepersoner og politiske ledere har måttet gå av som følge av interne etterforskninger. Dette viser at Ukraina forsøker å rydde opp, men samtidig understreker det behovet for at land som Norge er oppmerksomme på risikoen når store midler sendes inn i et system som fortsatt er under press.

Når Norge forplikter seg til milliardstøtte over flere år, bør det være naturlig at norske kontrollorganer vurderer risikoen og kvaliteten på oppfølgingen. Riksrevisjonen bør derfor få anledning til å gå gjennom hvordan pengene er håndtert, både i departementene og i samarbeid med internasjonale partnere. En slik gjennomgang vil kunne avklare om dagens rutiner er gode nok, og om det finnes områder der kontrollen kan styrkes.

Samtidig bør Økokrim ha et tydeligere mandat til å følge med på eventuelle norske aktører som er involvert i leveranser, bistandsprosjekter eller kontrakter knyttet til Ukraina. Det betyr ikke at det finnes mistanke om lovbrudd, men at et omfattende og raskt voksende engasjement i et høyrisikoområde krever tilstrekkelig oppmerksomhet fra norske myndigheter.

Ansvaret for milliardstøtten er fordelt på flere nivåer i det norske statsapparatet. Regjeringen setter de overordnede rammene, utenriksforvaltningen har ansvar for store deler av midlene som går via internasjonale ordninger, forsvarssektoren håndterer militær bistand, og finansforvaltningen styrer budsjettene. Når mange instanser er involvert, blir kontroll enda viktigere for å sikre at midlene når fram til formålet.

Diskusjonen som nå bør tas, handler ikke om ja eller nei til støtte, men om kvaliteten på styringen og tilliten til systemet. I en tid der Norge bruker mer penger i utlandet enn noen gang før, er det legitimt og nødvendig å be om større åpenhet og grundigere kontroller. Det vil være til fordel både for norske myndigheter, for befolkningen og for Ukraina selv, som er avhengig av internasjonal støtte for å stå gjennom en svært krevende situasjon.

Å sikre åpenhet og god kontroll er ikke et uttrykk for mistillit, men et ansvar alle demokratier må ta når store offentlige midler er i omløp. Dette er en naturlig og nødvendig del av en trygg og langsiktig politikk.