Herold

Redaktøren i Varingen mener at ordet «fake» ikke bør brukes – eller «falsk», som det heter på norsk.

Greit nok. Men det sier også noe om hvor lista legges: I stedet for å diskutere innholdet i et politisk forslag, havner vi i en språkdebatt om et enkeltord.

LES REDAKTØRENS KOMMENTAR HER: Nittedal-politikken har fått sitt eget F-ord

Jeg beskrev et forslag fra Arbeiderpartiet som åpenbart ikke lar seg gjennomføre innenfor de økonomiske rammene de selv legger til grunn.

Da forventer jeg at motargumentene handler om tall, prioriteringer og konsekvenser – ikke om ordvalg. Hvis Varingen velger å fokusere på «fake» framfor realitetene, så blir det for meg et tydelig signal om at formen er blitt viktigere enn saken.

Forslag som høres fine ut

Og dette er ikke et engangstilfelle. I saken om barnehage er det bare enda et eksempel på en trend: forslag som høres fine ut, men som ikke henger sammen når man faktisk spør: Hvordan skal dette betales?

Hva skal nedprioriteres? Hvilke konsekvenser får det?

Vi har sett samme mønster før – også i valgkamp, der Arbeiderpartiet har solgt inn budskap som senere viser seg å ikke tåle møtet med virkeligheten. Fergeprisene er et åpenbart eksempel.

Da dette skjedde igjen i kommunestyret denne uken, i saken om barnehagenes åpningstider, syntes jeg det var på tide å si fra – tydelig. Det mener jeg fortsatt.

*For i lys av debatten fremstår Arbeiderpartiets forslag som enten kunnskapsløst eller falskt. *

Heftig avslutning i rådhuset: – Populistisk å fremme forslag man vet ikke blir vedtatt

Forutsetter innsikt

Jeg forutsetter at mangeårige kommunestyrerepresentanter faktisk har innsikt i hvordan kommuneøkonomi fungerer. Da står vi igjen med det som er verst: at dette er bevisst. En taktikk der man later som man tar ansvar, men lar andre sitte igjen med regninga og realitetene.

Det er lett å fremme forslag når man vet at de ikke blir vedtatt. Da slipper man konsekvensene. Man får applausen, men ikke ansvaret. Det er politisk gratispoeng på kommunens regning.

At Arbeiderpartiet synes det er ubehagelig at jeg sier det rett ut, får de tåle. Den kritikken kunne de unngått ved å fremme forslag som faktisk henger sammen. De må gjerne mene noe annet enn andre partier – det er hele poenget med politikk – men da må de også vise hvordan det skal gjennomføres, og hva det faktisk betyr i praksis.

Regulerer språket

Det som bekymrer meg enda mer, er når en redaktør i et norsk medium tar på seg rollen som moralens vokter og vil regulere språket i den politiske debatten.

At ordføreren «burde reagert» på at noen bruker ordet «fake» eller «falsk»? Seriøst? Det er en merkelig prioritering. Det gjør debatten smalere, mindre tydelig, mer tannløs – og ja: mindre ærlig.

Nittedal-politikken har fått sitt eget F-ord

Hvem er det som skal avgjøre hva som er lov å si? Redaktøren? Ordføreren? En slags lokal språknemnd for «god tone»?

Og hvor stopper det? Når «falskt» blir for sterkt, hvilket ord er lov da? «Uheldig»? «Kanskje litt optimistisk»? Det blir jo bare en øvelse i å snakke rundt det alle ser.

At redaktøren i tillegg drar inn Trump og MAGA fordi jeg bruker et ord som er en helt vanlig del av dagligtalen, er både billig og irrelevant. Hvorfor skal Trump få definere ordforrådet vårt? Vi kan vel ha en kommunestyredebatt i Nittedal uten å importere amerikansk kulturkrig som avsporingsmanøver.

Foreldrene ikke hørt: – Alle ønsker vel mer penger og flere ansatte

Jeg kommer ikke til å slutte

Jeg kan love én ting: Jeg kommer ikke til å slutte å si fra når jeg mener et forslag er falskt – fordi noen forsøker å stramme inn ytringsrommet for tydelig kommunikasjon. Det får være måte på hvor politisk korrekt og konfliktsky debatten skal være.

Tvert imot: Jeg mener det er sunt at vi kan kalle en spade en spade. Når noe er feil, falskt, kunnskapsløst eller mangelfullt, må det være lov å si det. Hvis noen blir fornærmet av klare ord, bør de kanskje heller bruke kreftene på å forbedre forslagene sine – ikke på å sensurere ordvalget til dem som påpeker svakhetene.

Og kanskje – bare kanskje – kunne Varingen brukt mer energi på å stille politikerne de enkle, nødvendige spørsmålene: Henger dette på greip? Hvordan skal det finansieres? Hva er konsekvensene? Det ville tjent demokratiet langt mer enn å prioritere en debatt om hvorvidt ordet «fake» er lov å si.