Herold

Jeg forstår hvorfor mange kvinner i dag blir forbanna.

Mens de bærer frem liv og holder samfunnet gående - gir vi høyere status til de som får penger til å bli til mer penger.

Vi hyller avkastning, effektivitet, budsjettdisiplin og kapitalens logikk. Som om økonomi er selve kjernen i vår eksistens. Mens skapelsen av menneske - med alt dette innebærer av risiko, smerte, tid, styrke og tap av egen frihet - pågår nesten ute av syne, ute av sinn.

Det går ikke én eneste dag uten endeløst med artikler om vekst, aksjer, markedet. Om hvem som har blitt rik, har solgt noe, kjøpt noe, arvet noe. Bla. Bla. Bla. Dette til tross for at det er latterlig enkelt å få penger til å vokse - når man først har penger.

Dermed har det mest avanserte et menneske kan gjøre, lavere status enn noe av det mest abstrakte og enkle vi har funnet på å belønne.

Vi har forsøkt i mange tiår å rette opp i ubalansen: Likestilling. Barselomsorg. Fødselsomsorg. Endringer i arbeidslivet.

Men det hjelper lite. For alt sammen forsøker bare å reparere noe som egentlig handler om én enkelt ting: Anerkjennelse. Og ekte anerkjennelse kan ikke erstattes av «en ekstra uke fri».

Forteller oss hva verdi er

Like lite som du får en Boeing 747 over Atlanterhavet ved hjelp av helium. Dette handler om hvordan samfunnet vårt, gjennom språk, kultur, prestisje og oppmerksomhet - forteller oss hva som har verdi.

Hvis jeg spør folk hva som er kroppens mest imponerende organ, svarer de fleste «hjernen». Men hjernen når ikke livmoren til halsen…

En livmor er som om et romskip får barn med kunstig intelligens, vokser opp, og tar doktorgrad i WTF ? Men vi anerkjenner det ikke. Vi har en kultur, et språk og en offentlig samtale som hverken forstår eller anerkjenner kvinners rolle i samfunnet - og skapelsen av liv.

Det mentale, emosjonelle og fysiske ansvaret som aldri tar slutt. Det å bære tre generasjoner samtidig: *Barnet. Seg selv. Og sine aldrende foreldre. *

Uten særlig status. Uten anerkjennelse. Det er dette som gjør mange kvinner forbanna. Og menn!

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=70799

Vi må skille mellom verdi og verdi

Og våre systemiske svar som skal bøte på disse manglene, er litt som å gi hundre kroner til en som sliter, i det du flyr forbi. Det gir kanskje en grei dag. Men det løser ikke problemet.

Alt dette er ikke bare trist, det gjør at vi får en destruktiv «kamp» i samfunnet vårt - mellom treghet og fart, trygghet og risiko. Og kjønn. Ting vi er avhengig av at lever (lykkelig) sammen, side om side.

Kanskje er dette det dypeste systemparadokset i vår tid. At når kapitalismen møter omsorg, taper omsorgen. Og da kommer vi til bildet - 39 uker på vei nå.

Jeg skriver denne posten av én eneste grunn: Anerkjennelse. Min jobb er å gjøre alt jeg kan for radikal utvikling, mer fart og mer risikoappetitt, spesielt der systemene har stivnet. Men vi må alle prøve å skille mellom VERDI, og verdi.

Og da kan jeg i hvert fall ikke bruke livet mitt på å få penger - til å bli litt mer penger. For dét er bare en annen vei til fattigdom.

Innlegget ble først publisert på LinkedIn.