Herold

En liten historie om laksefluer, kjærlighet og arv.

Siden jeg var liten gutt, har jeg hatt en dragning mot fluefiske. Det startet nok med bilder av min bestefar, Reidar, avbildet med store lakser. Rakk dessverre aldri å møte han, selv om jeg kjenner hans ånd med meg hver sommer langs Stabburselvas bredder.

Jeg var meget heldig og hadde folk rundt meg som lærte meg fluebinding, fluekasting og tok meg med i elva. Det ble også donert bort både fluebindeutstyr, fluesnelle og nye vadere.

Uten dem, iherdig trygling og et stort ønske om å bli fluefisker, hadde jeg fått en mye lengre vei mot målet.

Fluer er et omdiskutert tema, men det er for meg, noe mytisk med fluas betydning i laksefiske.

Da jeg ble pappa, fikk jeg lyst å lage ei flue oppkalt etter min sønn, Isak.

Det jeg ikke viste da, var at den allerede var laget ti år før.

Den hadde sin premiere i en av mine favorittkulper i Stabburselva, der den fanget fire lakser på noen morgen- timer, etter å ha sjenket kulpokkupantene fulle.

Men det er en annen historie.

Flua ble opprinnelig inspirert av Silver og blue doktor, som var min bestefars favoritt-fluer. Men den ble aldri navngitt.

Når jeg skulle finne fram til Isakflua, hadde jeg noen stikkord i hodet: Smilende, lystig, blåglitrende øyne, kjærlighet og arv.

Det demret etter hvert for meg at jeg allerede hadde den flua i boksen.

Da jeg senere fikk spørsmål av en selger av laksefluer, om jeg hadde noen mønster til hans butikk, tenkte jeg nøye igjennom om dette var ett av mønstrene jeg ville dele.

Jeg fant fort ut at det fortjente å deles med folket. Gi noe tilbake, samtidig som sønnen min kanskje en dag, ville være stolt av sin pappa som hadde laget en flue med hans navn. Noe som kan leve videre etter jeg en gang er borte, og kanskje gi en følelse av at også jeg er med på bredden av elva.

I sommer gikk vi inn i butikken der flua først ble solgt (den finnes nå i mange butikker).

Den unge sommervikaren bak kassa snakket fort om ei flue han kunne anbefale. «Isakflua, som han hadde fått alle sine lakser på i sommer».

Innehaveren, Yngve, kommer da gående inn fra bakrommet og peker på sønnen min; «Der er sønnen til Geir, Isak, som flua di er oppkalt etter.»

Ekspeditøren ser på meg med store øyne og sier; «Jeg heter også Isak, og det er grunnen til at jeg ville prøve den første gang».

Det blir fliring og god stemning, og når jeg ser ned på sønnen min, er der et lunt og varmt smil om munnen.

Ukene går, å vi er innom gudfar og gudmor i Lakselv. Familien Guttorm/Persen har eget laksebarometer på kjøkkenveggen (som seg hør og bør), men er tomt bak Sandra.

Gudmor spør meg om jeg ikke har en Isakflue til henne. Jeg hadde kun et par til eget bruk, og kjenner på litt dårlig samvittighet.

Men gudmor Sandra er ikke rådvill, hun bestiller flua av Svein på sporten i Lakselv, som fikser det meste, og får den sendt med buss-ekspress fra Hammerfest. Ikke lenge etterpå tikker det inn et bilde på snap; gudmor Sandra med flott laks og teksten «på Isakflua».

Ikke nok med det, så blir flua gitt i bursdagsgave til en annen venninne, Ann-Helen.

Etter en helg på fjellet, kommer jeg ned til min mor for å hente Isak, som har vært noen dager hos bestemor. Vi prater om dagene som har gått, og jeg spør om han hadde fått med seg at gudmor Sandra hadde kommet seg på laksebørsen. «Ja, og Ann-Helen fikk også laks den, på bursdagen sin»

Fluer betyr kanskje noe? Ikke minst for fiskeren, men også for fluebinderen, navngiveren, og så lever den sitt eget liv der ute blant laksefiskere i Finnmark og kanskje resten av verden.