Herold

Vi nærmer oss jula. Jeg står på kjøpesenter og selger mine kalendere med tegninger av Bodø. Folk kommer og går. Jeg gjør meg mine tanker, om ensomhet.

Barn og ungdom som faller utenfor det sosiale liv er hjerteskjærende. Det gjør vondt å tenke på. Det er heldigvis ikke selvopplevd. Hadde jeg flaks?

Å henge med jevnaldrende, vinne respekt og tape ansikt, krangle og bli venner igjen, det er en skole i seg selv. Jeg har lurt på hvorfor jeg ikke var et mobbeoffer, jeg passer på en måte profilen. På et tidspunkt var Gro Harlem Brundtland og jeg de eneste i landet som gikk i snowjoggers. Det kunne vært mat for de slemme, men jeg hadde et våpen i nerderiet. Kanskje var det tegning som reddet meg. Med fargeblyantene lagde jeg nådeløse karikaturer som kan ha skremt bort mobbere.

Jeg følte ingen skyld ved å være slem på denne måten, snarere en følelse av mestring. Slik tror jeg dessverre det er, at barn og unge får mestringsfølelse av å trykke ned hverandre. Dette skjer fordi de oppfatter tilværelsen som en konkurranse. Vi voksne later som vi ikke kan identifisere også med denne fiendtlige atferden.

Når startskuddet for våren går gjelder det å ha skaffet seg startnummer. Det sosiale spillet mellom tenåringer må fortone seg som et mysterium for den som faller utenfor. «Never get to fall in love, never get to be cool», som Neil Young synger.

Holdning versus handling

De unge kritiserer hverandre hele tiden. Holdningskampanjer tar ikke høyde for denne sannheten. Slagordene virker mot sin hensikt og blir nye replikker i mobberepertoaret. «Psykisk helse» blir ensbetydende med «taper». Papirflyttere som forfatter slagord har sikkert gode hensikter. Men de har nok aller mest lyst til å gå hjem kl. 15.30.

Holdningskampanjer er nytteløst så lenge vi som samfunn ikke er motivert til å håndtere problemet. Vi har bare lyst til å føle at vi bryr oss, at holdningene våre er korrekte. Vet vi hva som hjelper mot utenforskap eller gjetter vi bare? Hva er egentlig ensomhet?

Ungdom har fremtid nok til å bryte uheldige mønstre, både mobbere og de mobbede. Nok om dem. Det er de voksne jeg observerer på kjøpesenter og pub. Mange har lagt seg til uvaner etter f.eks. å ha kommet skjevt ut i barndommen eller håndtert en midtlivskrise på feil måte.

*I folkemengden *

På kjøpesenteret ser jeg mye unødvendig ensomhet. Den er som en demon som besetter folk og får dem til å oppføre seg needy.

Jeg står her og selger kalendere mens disse tankene kommer og går. 90 % av samtalene med kunder har en lett tone, og vi bidrar gjensidig. Lagspillet skaper god stemning.

Noen kunder er litt vanskelige, og jeg bidrar sikkert. Det er merkelig, er jeg opplagt og i godt humør lar plagerne meg i fred. Er jeg sliten vil de fortelle meg livshistorien. Noen ganger gjemmer jeg meg bak reklamebanneret hvis en av de ivrige nærmer seg.

Jeg mener ensomhet er noe som opprettholdes gjennom daglige handlinger utført av den ensomme. Den ensomme får mange nye sjanser hver dag, men ender ofte opp med å overse hint og irriterer dermed andre.

For oss som ikke er født med virtuose sosiale evner fins det likevel håp. Personligheten vår er ikke gitt, den er noe vi kan forme. Sosiale ferdigheter, altså hvordan vi omgås andre, kan læres. Med misunnelse og beundring har jeg observert de dyktige, de som alltid vet hva de skal si. De har spilt på seg selvtillit i en årrekke og er ikke redde for å feile.

Det sies at man lærer av motgang, men er det egentlig sant? Er det ikke bedre å bryte med negative atferdsmønstre slik at vi kan oppleve å lykkes? Da har vi noe å bygge videre på, i stedet for å begå de samme feilene i det uendelige. Jeg vil gå så langt som å si at uvaner holder ensomheten i live.

Atferd som virker masete

Her kommer 5 eksempler på slike feil:

1. Å gjenta poenget til en vits ingen lo av er uskyldig i seg selv. Men hvis denne handlingen føyer seg inn i rekken av lignende småfeil, har du et problem.

2. Å avbryte andre ofte er også masete. Hvis du avbryter for å vri samtalen over på deg selv er det enda verre. Slike soloraid uten å stille spørsmål tilbake skaper en avstand og gjør deg uattraktiv.

3. Ikke stjel kroppskontakt fra butikk- og kafépersonale. Det får de med seg, og du blir omtalt som den slitsomme kunden bak ryggen din. Mange liker ikke å bli tatt på armen eller skuldra, spesielt av fremmede. Intimsone er viktigere for nordmenn i dag enn for 40 år siden. Da var melodien «jo mere vi er sammen» og folk danset jenka på fest. Siden den gang har samfunnet blitt individualistisk og spillereglene er endret. Jeg er ikke enig i at samfunnet har blitt kaldere. Det har blitt varmere for de som søker en alternativ livsstil. Men for bajaser har samfunnet heldigvis blitt kaldere.

Man burde ha som huskeregel å ikke berøre noen uinvitert. Da mener jeg invitasjon som i et blikk eller et smil. I alle tilfeller, unngå å ta på noen som snur seg vekk.

1. Utålmodighet: En sosial versting krever oppmerksomhet umiddelbart i stedet for å vente en kort stund til den de søker blir ledig. Promille er ingen unnskyldning. Ikke rop ut en ølbestilling når du ser at bartender er opptatt med å sette glass i oppvaskmaskinen. Det er hensynsløst, og muligens grunnen til at du fortsatt ikke får stampris. «Jeg vil ha alt nå med en gang»-oppførsel gir minus i boka og er en oppskrift på ensomhet. Du kunne ventet et halvt minutt og bartenderen ville satt pris på tålmodigheten. Da vinner begge.

2. Det gir dårlig inntrykk å dele for mye informasjon. Stol på skjebnen, spar detaljene til fremtiden. Å betro private ting om deg selv til en fremmed forteller vedkommende at du allerede er ensom. Derfor søker du desperat et publikum. Men hvorfor kaster du kortene med en gang? Du møter en potensiell venn og plaprer ubevisst i vei. Allerede etter et kvarter har vedkommende avskrevet deg. Hvis du slappet litt av kunne du fremdeles vært i varmen. Nå har du plassert deg selv i kulden. Innser du hvor unødvendig det var?

Skift spor

I sum gjør disse småfeilene deg plagsom. Men det er ingen grunn til fortvilelse. Så lenge du er i samme rom som andre mennesker er du ikke alene. Ensomheten er ikke en tilfeldig dom som felles over ulykksalige individer. Det er en aktivitet som opprettholdes av individet ved å utføre en serie med sosiale småfeil på daglig basis.

For noen blir utenforskapet overveldende. Den driver dem til bitterhet og i noen tilfeller vanvidd. Det er ikke så rart når man opplever å bli avvist hele tiden.

Det er for min egen del jeg identifiserer disse tabbene, slik at jeg kan unngå dem og slippe å være ensom.

Vi er aldri så usynlige som vi tror. Hver sosiale involvering teller, så liten den enn måte være. Hvorfor ikke la all interaksjon med andre være til min fordel?