Gaute Horseng til minne
Plus
Mammas bauta og vÄr hjertegode pappa.
Gaute Horseng ble fĂždt 8. mars 1948 og vokste opp pĂ„ Horsenget, et sted som skulle bli hans hjem i hjertet. Han kom fra et mĂžysommelig, trygt og arbeidsomt hjem, med mor Elsa Kristine og far Bjarne, fiskerbĂžnder â som begge formet den sterke og jordnĂŠre mannen Gaute ble. Han var nummer tre i sĂžskenflokken, mellom storebror Harry Per og storesĂžster Svanhild, med lillesĂžster Eli Bente som den yngste. Tapet av storebror Harry for noen Ă„r tilbake, var noe Gaute bar stille med seg, slik han gjorde med det meste: med styrke, men ogsĂ„ med hjertet fullt av minner.
GĂ„rdsarbeidet ble tidlig en naturlig del av hvem han var. Han fulgte mor og far i alt som skulle gjĂžres ute, og han lĂŠrte verdien av arbeid, jordnĂŠrhet og ansvar. Da faren gikk bort sĂ„ alt for tidlig, og storebror Harry valgte livet pĂ„ havet, var det som om livet tok Gaute i hĂ„nden og viste ham veien videre â han skulle ta vare pĂ„ gĂ„rden og viderefĂžre arven. Det gjorde han med stolthet. Og selv om han kunne spĂžke med sin «hĂžyskoleutdanning», var han en mann med klokskap, nysgjerrighet og stor arbeidskapasitet. Tre mĂ„neder pĂ„ veterinĂŠrhĂžgskolen holdt, mente han â da var han inseminĂžr, og det var han i 49 Ă„r, fĂžr han ble takket av.
Gaute var en mann med mange fasetter. Han var Ă„pnet ĂŠrlig om Ă„ vĂŠre mĂžrkredd, hele sitt liv og han elsket Ă„ sove om morgenen. Han kunne vĂŠre sterk i meningene sine, men hadde en myk innside. Han kunne vĂŠre bĂ„de sta og sĂ„rbar â og nettopp det gjorde ham sĂ„ ekte. Han hadde en stor vennekrets, og det var i RĂžrvik han fant sin Sigrid, kvinnen som skulle bli selve livsankeret hans. Gjennom Sigrids sĂžster Bodil fikk han adgang til Holandhuset for Ă„ fĂ„ et glimt av henne, og lenge fĂžr Sigrid selv var klar over det, hadde Gaute bestemt seg og sagt: «Eg ska gift meg med ho Sigrid.»
Livene deres ble bundet sammen av kjĂŠrlighet, arbeid og et felles Ăžnske om Ă„ skape et hjem som tok imot alle. Men deres aller fĂžrste mĂžte med foreldregleden var kort. Den fĂžrstefĂždte, Gustav, fikk de aldri med seg hjem. Han dĂžde kort tid etter fĂždselen, en sorg som Gaute og Sigrid bar med seg hele livet. Sorgen var ubeskrivelig. RĂ„det de fikk â Ă„ komme seg hjem og fĂ„ et nytt barn â var brutalt, men midt i sorgen kom deres store glede, Hedvig, 14 mĂ„neder senere. Dette beskrev Gaute som et av livets stĂžrste Ăžyeblikk. Deretter kom dĂžtrene Harrieth, Margareth og til slutt attpĂ„klatten Aud Kristine. «Eg har fire jentor, sĂ„ eg frĂžkta ikke for at det ikke kjĂŠm guta ĂŠttekvart», sa han gjerne med et smil.
Guttene kom de, og det resulterte i flere etterkommere i form av barnebarna, en bukett av smĂ„ mennesker som satte spor i morfar-hjertet hans. Gustav, Sivert, Marius, Natalie, Odine, Erik, Olivia, Sondre, Aurora og til sist Gaute. Her er det mange gode barndomsminner og de beskriver morfar som en med mange morsomme kommentarer, mye «prein» og selv om han sjelden sa det med ord, visste de at han var veldig glad i dem, gjennom sine mange gode handlinger. Og til slutt fikk han oppleve oldebarna Isak og Noahâ en gave han var dypt takknemlig for.
Gaute hadde mange jern i ilden â alltid. Han rakk over mer enn de fleste â og alltid med en blanding av iver, skapertrang og god gammeldags arbeidsmoral. Det var ikke uten grunn han i mange Ă„r bar kallenavnet «BjĂžnnlabb». Han satte avtrykk overalt som en bjĂžrnlabb og hadde hender store som en bjĂžrn â virkelige arbeidshender. Sammen med Sigrid bygde han opp gĂ„rden gradvis, steg for steg, til et solid produksjonsgrunnlag. Samtidig tok han pĂ„ seg roller som bussjĂ„fĂžr, inseminĂžr, betongsager, egg- og melkeprodusent, en periode i samdrift. Han var politisk engasjert, lokalt engasjert, og han hadde en urokkelig tro pĂ„ verdien av fellesskap.
Han var aktiv i tiltaksarbeid spesielt for lokalmiljĂžet og sĂŠrlig Garstad som var hans andre hjem og hjertesak. Han var aktiv i mange ulike settinger, lag, organisasjoner og arbeidsplasser Viplast, UL Heimdal, og «Trua og Saltet», de senere Ă„r var han mye i Dalin og engasjert i BĂ„t og Motorservice. â for Ă„ nevne noe av det han jobbet for. Gaute var en mann som ville skape â bĂ„de pĂ„ egen gĂ„rd og for lokalsamfunnet.
Han var en mann full av ideer, sĂ„ pĂ„ et punkt var det sĂ„ mange idĂ©er at han hadde en bok for fĂ„ ut idĂ©ene. Slik kunne han skrive de ned sĂ„ han kunne ringe og dele det med en av oss nĂ„r vi andre hadde vĂ„knet, det var tross alt ikke alle som var like fornĂžyde med Ă„ vĂ„kne pĂ„ natta med en av hans ideer. Dette var ogsĂ„ en mĂ„te for han og kunne tenke gjennom ideene og en gang iblandt ogsĂ„ innse at det kanskje ikke var en like god idĂ© som han fĂžrst tenkte â sĂ„ da gikk kverna og nye tanker og idĂ©er kom til.
Da Gaute og Sigrid en dag valgte Ä gi seg med gÄrdsdriften, og deres Þnske om viderefÞring i familien var etablert, var han fast bestemt: Det skulle bygges hytte pÄ Loinj. NÊrheten til hjemtrakten ga ro, og der ville han vÊre.
Alle som kjente Gaute visste at han ofte var Ă„ finne i bilen, eller med telefonen til Ăžret. Kom han pĂ„ noe, mĂ„tte det tas straks. Han hadde sterke meninger, var ofte kontroversiell, og aldri redd for Ă„ si det han mente â ufiltrert og rett fram. Samtidig var han Ăžmhjertet og lettrĂžrt, og rommet i hjertet hans var stort nok for alle. Han var raus og hadde en sjelden evne til Ă„ tilgi, selv nĂ„r livet var krevende.
Vi dĂžtrene beskriver ham forskjellig, avhengig av vĂ„r relasjon til han. Noen fikk kjĂŠrlighet i store ord og varme dype samtaler, andre mer gjennom handling og trygghet. Men felles for oss alle er vissheten om at vi aldri var utrygge pĂ„ vĂ„r verdi. Gaute og Sigrid lĂŠrte oss tidlig betydningen av arbeidsinnsats â at innsats lĂžnner seg, bĂ„de for en selv og for fellesskapet. Han var ogsĂ„ glad i Ă„ vĂŠre i bilen, og vi barna lĂŠrte tidlig at om vi skulle vĂŠre sammen med pappa, sĂ„ var det ofte bilen som var samlingsplassen. Vi var med pĂ„ flere bilturer, bare for tid med pappa. Han hevet svĂŠrt sjelden stemmen til jentene sine, selv nĂ„r han var uenig med oss. Men steil det var han.
Hjemmet til Gaute og Sigrid var alltid Ă„pent. Sigrid visste sjelden hvor mange som kom til middag. Mange sa at hun mĂ„tte vĂŠre som Jesus â hun mettet alltid alle som kom. De sto stĂžtt sammen hele livet, gjennom gode og mindre gode dager. Gaute var Sigrids bauta, ro og anker â pĂ„ godt og vondt. Og selv om Sigrid likte Ă„ dra pĂ„ ferie, mĂ„tte hun lĂŠre seg at for Gaute var Ă©n natt borte, nok ferie. Han ville alltid hjem. De senere Ă„r satte han likevel enorm pris pĂ„ litt lengre turer, med de som sto han nĂŠrmest â da kunne han godt stĂ„ pĂ„ samme kjĂžpesenter med hendene foldet bak ryggen, slik som mange vil huske han, i 4 timer og vente pĂ„ jentene sine â som han gjorde f.eks. i London for en tid tilbake.
Han var veldig glad i alle tilstelninger hvor folket hans samlet seg, han var glad i sosiale lag, og han hadde en sjelden barnlig glede over jul og julfeiring - dette slo seg ogsÄ ut i at han ringte Aud Kristine hver mÄned 24, for Ä minne om hvor mange mÄneder det var igjen til neste jul.
Gaute kjempet seg gjennom et langt sykdomsforlÞp, med hjerteoperasjon og hele sju hjerteinfarkter. «Godhjerta og steil» som han var, reiste han seg gang pÄ gang. Han har sagt til sine nÊrmeste at «eg mÄ da vel grei 10, fÞr eg gir meg!» - slik ble det ikke. Men det er noe symbolsk og vakkert over at han satt i bilen med mobilen til Þret og snakket med sine gode kamerat og kollega Tor Erik, nÄr dÞden innhentet han - og slik var han ikke alene nÄr han forlot oss. Det er skrevet i avisene at det var en trafikkulykke, og vi Þnsker si at nÞdetater forteller at alt tyder pÄ at Gaute har merket at noe var pÄ gang, og har bremset farten, og bilen har sÄ rolig endt i grÞften. Dette gir ogsÄ oss familien en stÞrre ro, han tok kontroll sÄ godt han kunne og var ikke alene da han hadde noen pÄ trÄden i andre enden av telefonen.
SÄ fikk han sitt eget Þnske kring dÞden oppfylt, «pÄ post».
Gaute levde et liv fylt av arbeid, kjĂŠrlighet, mening og fellesskap. Han etterlater seg et avtrykk som ikke kan mĂ„les i bygninger, produksjonstall eller antall roller â men i mennesker. I Sigrid. I dĂžtrene. I barnebarna og oldebarna. I alle som fikk en samtale, et rĂ„d, en trillende latter, en solid disputt eller en hĂ„ndsrekning fra ham.
Han vil bli savnet â dypt, inderlig og i lang tid framover. Men han vil ogsĂ„ leve videre i hjertene til dem som elsket ham.
Hvil i fred kjĂŠreste Gaute og hjertegode pappa!
KjĂŠrringa og jeintjon
Minneordet ble lest i sin helhet ved bisettelse i Garstad kirke 19.12.25, og vi takker alle som deltok og fulgte Gaute Horseng til sitt siste hvilested. Vi Þnsker ogsÄ takke for all hjertelig omtanke, meldinger, telefonsamtaler, blomster, bakst og donasjon til Vikna menighet i anledning Gautes bortgang.
đ° Same Event Coverage (1 articles)
These articles appear to cover the same news event, detected by different methods: